«Jeg har opplevd et land, langt der oppe mot nord,
der solen får gjenskinn fra snøfjell og fjord.
Der elvene bruser våryre, ville
Likevel er det så stille – så stille.»
Jeg lurte på om jeg var i ferd med å bli syk. «Den store Finnmarksturen» nærmet seg (se reiserute).
Da jeg fikk dette fantastiske tilbudet om turen fra min sønn og svigerdatter (en gave – litt på forskudd til min 75-årsdag i september), ble jeg først helt stum, noe som i seg selv er forholdsvis uvanlig. Deretter svarte jeg JA fortere enn den gangen for mye over 50 år siden, da jeg sto foran presten med sønnens far!
Jeg har en tendens til å være impulsivt positiv (til tider negativ og) – og så kommer den store angsten for hva jeg har svart ja til når det hele nærmer seg.
Så da jeg begynte nedtellingen på siste uken før avreise, var det at jeg begynte å føle meg syk! Bent frem elendig! Tok til og med «tempen» – var overbevist om at jeg hadde 40 i feber, men nei – «tempen» var normal. Dette var reisefeber – selvdiagnostisert, men likevel helt korrekt.
Hva pakker man til en tur over hele Finnmarksvidda – hvor vi kunne oppleve snø, sludd, storm og kuling, men også opp mot 20-25 graders varme, i løpet av en og samme uke tidlig i juni? For det kunne vi komme til oppleve, sa min sønn. Han pleier å vite hva han snakker om. Dessuten hadde han bodd 3 1/2 år i Kautokeino under sin militære karriere der nord. Det var riktignok ganske mange år siden, men han påsto at klimaet ikke hadde endret seg så mye på de årene.
Kofferten ble tung – som vanlig. Jeg skulle fly til Kirkenes 1. juni om kvelden – og møte min sønn på flyplassen. Han hadde kjørt hele veien hjemmefra (Surnadal på Nordmøre), så egentlig hadde han bilt nok for en hel sommerferie allerede FØR turen vår begynte. Men han påstår at han slapper av når han kjører bil!
Det hadde vært langhelg, og aldri har jeg sett flere biler, busser, drosjer eller folk på Gardermoen. Panikken satt som en klo i magen – jeg er ikke så veldig reisevant. Takk Gud for oppvakte barnebarn! Min dattersønn, Daniel, loset meg gjennom maskiner som spydde ut kjemperemser med bagasjelapper og til og med boardingcard – og vi gikk utenom milelange køer til «selvbetjent» sending av koffert. Barnebarnet scannet inn noen koder – lempet den digre, røde kofferten opp på et slags «samlebånd» – og der forsvant den! «Du får den igjen i Kirkenes», sa han. Jeg ville ikke vise at jeg ikke helt trodde på akkurat det, for det gjorde jeg – så jeg sa bare takk for hjelpen.
Men den røde kofferten dukket opp i Kirkenes!
Jeg kom fra 26 hete varmegrader i Oslo. Kaldgufsen fra Ishavet slo mot meg da jeg kom ut på flytrappen, men det var sol og lette skyer – og man så til verdens ende – i alle retninger! Fra flytrappen!
Kirkenes en søndagskveld er stille og øde. Nesten folketom. Vi bestilte «innbakt torsk», som smakte fortreffelig – og så tok vi kvelden. Min sønn hadde mange mil bak seg i bil, og jeg hadde vært reisesyk en uke og var sliten, varm og stiv etter flyturen. Sengen virket forlokkende.
Jeg dro for de tykke, doble purpurrøde gardinene. Klokken var snart 23, men solen lyste over et stille Kirkenes – noe det fortsatte med gjennom hele natten! Jeg var oppe i halv tre-tiden på natten og tittet ut. Der ute var det en strålende sommernatt i fullt sollys. Jeg la meg igjen – hyllet inne av det purpurrøde lyset som noen steder trengte gjennom gliper i gardinene.
Eventyret hadde begynt!
Alle bilder: Roald Boge