Strålende sol!

Vi spiste frokost i ukristelig tid (i alle fall for mitt vedkommende), men når en våkner klokken 6, spent på hva dagen har å by på, var det bare å sette i gang.

Dagsetappen var fra Kirkenes til Karasjok, noe som viste seg å være et eventyr av en naturopplevelse!

Vi så ørn! ( Etter det så jeg stadig ørn, men min sønn påpekte at de aller fleste av de jeg jublet over var kråker eller måker). OK, så er jeg ingen ornitolog, men vi SÅ ørn!

Vi så harer, sau med små lamunger og rein. Du verden vi så mange rein, og de hadde også unger. Jeg hadde aldri sett levende rein før – store, flotte dyr.

De ønsket heldigvis ingen nærkontakt, for mange av dem har jo store gevir eller horn eller hva det kalles når det sitter på hodet til rein. Dessuten virket de på et vis litt «uorganiserte». De hadde f.eks. aldri hørt om trafikkregler. Og det er jo forståelig. Vidda var for dem – og veien og. Og de hadde gooood tid – en hel sommer å ta av. Vi var i reinens land nå, og det føltes rett å følge reinens regler.

Jeg satt der med en nesten andektig følelse inni meg – en ydmykhet for den nesten overjordisk vakre naturen, stillheten og roen. Og denne roen preget også reinen – det hastet ikke. Men jeg skulle så gjerne klappet en av de små reinkalvene. Ønsket var opplagt ikke gjensidig. Det var så vidt de gløttet opp da jeg ropte «hei».

Vi handlet litt rundstykker og ost og tok lunsjen nede ved Tanaelven. Den var brusende, vill og voldsom, og buldret nedover. Solen fanget vannperlene som ble slengt til værs og glitret som diamanter.

Vi fant et lunt sted på en liten hylle over den ville elven – tok av joggesko og sokker og viftet med tærne. Bruset fra elven var enorm, så vi måtte rope for å høre hverandre. Likevel var lyden så god – som en slags stillhet med vidunderlig lyd ( om det finnes noe slikt).

Sola stekte, elva sang – og myggen hadde ennå ikke forstått at våren var på vei. Alt var perfekt. Vel – bortsett fra at vi hadde tenkt oss kaffe til lunsjen – fra medbragt primus. Men så hadde sønnen glemt fyrstikker! Jeg sa han fikk ta «en Monsen» – slå to steiner mot hverandre og få fyr på noen tørre strå vi fant. Det gikk ikke. Tror ikke Monsen får det til heller, jeg – det er sikkert bare filmtriks når han ordner slikt på et blunk på TV. Men det medbragte vannet var blitt så lunket av solen, så om man tenkte litt positivt ( og det bør man gjøre på tur), så kunne vi innbille oss at det var tynn kaffe vi drakk. Veldig tynn….

Det må ha blitt noen eventyrlige bilder fra denne rasteplassen, for sønnen hang over elvejuvet og knipset i vei. Jeg tok tak i t-skjorten hans – for å stagge ham – hindre ham i å havne i den frådende Tanaelven. Da sa han at han kunne passe på seg selv. «Jeg er ikke noe barn lenger», sa han. Etter kjapp hoderegning måtte jeg gi ham rett i det. Han hadde fylt 53.

Karasjok var slett ikke som jeg hadde forventet. Jeg vet egentlig ikke hva jeg hadde forventet heller  – kanskje en liten samling hus på en litt øde vidde. Feil! Karasjok ligger skjermet av skog. Det er ikke store stedet, men både Coop, Rema og et par bensinstasjoner var på plass. Lite annet.

Men Sametinget var der – en imponerende flott bygning. Der skulle det være et arrangement neste dag, forsto vi – og på hotellet var det mange samiske gjester i de mest fantastiske, fargerike drakter til middag om kvelden. Det var søljer så store som tefat, og belter med spenner og bånd og pynt som hvilte på ulike omfang av herrehofter. Avgjort en bonus – en fargerik sådan.

Karasjok hotell var fantastisk – og med en mat jeg vil minnes lenge med glede.

Og natten seg langsomt over et stille Karasjok – og solen gikk aldri ned.

Alle bilder: Roald Boge