Ideen til Jordbærdamene kom fordi jeg alltid har vært nysgjerrig på 50-tallet – de glade tiårene. Siden jeg ikke selv levde dengang, ønsket jeg å ta et dypdykk for å finne ut hvordan tilværelsen fortonte seg. 

Som alltid begynte jeg også dette bokprosjektet med en person. Aller først kom Dina Smith til meg. Optimistisk og glad stod hun der i sitt nye hjem og vasket vinduer.

I serien følger vi fire kvinner og deres familier i den nybygde forstaden Jordbæråsen. Fenomenet med små samfunn i utkanten av en storby var helt nytt på 50-tallet.  Til forstedene kom folk flyttende fra hele landet, med drømmer og lengsler og hemmeligheter, lokket av mulighetene for arbeid i Oslo. Eller fra små, trange leiligheter i bykjernen til lys, frisk luft og moderne komfort. De var alle nybyggere og skulle i fellesskap utforme et nytt samfunn og bomiljø. Alt i nabolaget var splitter nytt, fra rekkehusene og blokkene, til skolen, butikken, postkontoret og telefonkiosken. Skulle en ha fred med naboene var det to  lover som måtte etterleves: pass dine egne saker og overhold borettslagets regler.

Jeg har valgt å begynne handlingen i 1956, med Gerhardsen som statsminister og rock’n roll på fremmarsj. Storpolitisk var årtiet preget av frykt for atombomben og den kalde krigen, Amerika var snill og Sovjet slem, og verden virket tilsynelatende enkel å forstå. Folks liv var preget av nøysomhet, optimisme og en klokkeklar tro på fremtiden.

50-tallet var husmødrenes glanstid, og lykken var vaskemaskin, kjøleskap, telefon og et støvfritt hjem. Rollefordelingen var imidlertid krystallklar. Mennene skaffet penger og kvinnene regjerte hjemme. Skilsmisse var et skjellsord som brøt med det fastsatte sosiale mønster, og hemmeligheter og lengsler ble holdt i tømme bak trygge fasader. Så hva skjer når idyllen sprekker og hvilke følger vil det få for den enkelte?