Karasjok – Nordkapp
Ny soldag! For et under. På værmeldingene synes jeg alltid de melder regn eller snø i disse traktene, men på oss lyser solen døgnet rundt – og jeg vet ikke engang om det er fordi vi har fortjent det. De sier jo noe slikt på TV; Fordi du har fortjent det!
En ny tidlig frokost – innkjøp av rundstykker, litt smøreost og mer vann på Coop, og så satte vi kursen mot Nordishavet og Nordkapp.
Mil etter mil. Våren var på vei – skjærgrønn og vakker. Men snøen lå langt ned i fjellsidene, og på mange vann var isen ennå ikke gått.
Det er rart hvordan milene bare forsvinner når naturen er så betagende vakker at at man glemmer både tid og sted. Jeg lider meg vanligvis gjennom 10 – 12 mil. Nå forsvant 25 – 30 mil uten at jeg merket det.
Flere rein – med så skjønne små reinbabyer. Jeg skulle så gjerne ha klappet dem, de små altså, men rein er ikke spesielt »sosiale». De spradet rolig og majestetisk over veien og verdiget oss knapt et blikk. Jeg dro ned vinduet og ropte hallo til en av de vakre små. Den løftet hodet et kort øyeblikk og så på meg med et mørkt blikk – fullt av urgammelvisdom. Lurte nok på hva slags «avart» jeg var. Og hva jeg gjorde i dens rike. For dette var reinens rike.
Fra Honningsvåg oppover mot Nordkapp var det utrolig mye snø. Her rådde fortsatt vinteren. Det glitret i hvit snø og mørkt hav.
Da jeg åpnet bildøren på parkeringsplassen holdt jeg på å ende som en slags Mary Poppins – rett ut i havet. Der var det vind, gitt. Isvind! Vi knappet vinterjakken og strammet til hettene – og la i vei mot den berømte globusen ytterst mot havet. Her er det som oftest kø, kø, kø. Vi var omtrent alene. Det gjorde opplevelsen så mye bedre.
Lyset var magisk! En blå, blå horisont, der ishavet møtte himmelen og litt grå havtåke – og en sprekk i tunge skyer forgyllet det hele. Det var et fargespekter ingen kunstner noen gang kan gjenskape – for det var overjordisk vakkert og magisk.
Vi blåste omkring – for å si det slik. Lite folk, stillhet, havsus og vind.
Vi spiste middag ved et vindusbord ut mot havet, og så mer på utsikten enn på maten. Jeg husker ikke engang hva jeg spiste, men jeg glemmer aldri det jeg så!
Vi hadde booket oss inn på Arran. Et lite hotell eller kanskje heller er et overnattingssted i Kamøyvær – et pittoresk lite fiskevær ute mot havet mellom Honningsvåg og Nordkapp. Et lite fiskesamfunn med fiskebåter og fargerike hus – og Ishavet rett ut.
«Hva gjør folk på et slikt sted», spurte jeg sønnen.
«Spør dem» sa han.
Det gjorde jeg ikke. I stedet gikk vi til et knallgult hus – et galleri – i alle fall var det det som sto på husveggen. Der traff vi meget hyggelig og spesiell dame – opprinnelig tysk, men kjærligheten hadde tatt henne med til Norge, og til dette lille fiskeværet, av alle steder. Galleriet hennes var en opplevelse av fargerik kunst, laget gjennom en lang og mørk vinter, og som hun solgte til turister om sommeren.
Vi ble der lenge – hun var en spennende dame – og vi var alene der. Vi kjøpte med et par av bildene og – og var i godt selskap, for til og med HKH dronning Sonja hadde vært innom der og kjøpt bilder av henne. Jeg fikk se takkebrevet – til og med håndskrevet.
Og så var klokken mange, og vi ruslet tilbake til gjestehuset vårt. Solen skinte i havet – blåtoner var i ferd med å gå over i dust fiolett og rosagrått, og en aning lilla. Det var så stille. Bare måkene skrek og håpet på litt slo fra nyrenset fisk.
Jeg stengte lyset ute og krøp under dynen. I morgen var det en ny dag og nye opplevelser – i landet der solen aldri går ned – på denne tiden av året.
Alle bilder: Roald Boge