Fra Arran til Alta.
Når det er sol her nord på denne tiden av året, er det sol til gangs! Da går den aldri ned – den bare dupper et øyeblikk langt ute i en gyllen horisont – lyser ertende mot deg – og stiger langsomt oppover igjen.
Og lyset – det fantastiske lyset, som skifter gjennom hele dagen – ut over kvelden og inn i den lyse, fortrollede natten – som aldri egentlig er noen natt.
Arran – dette lille gjestehuset vårt inne i en lun vik med fiskebåter og lave hus som klamret seg fast til blankskurte svaberg – og med storhavet skimrende rett ut, var et sjarmerende bekjentskap. Igjen tenkte jeg: «Hva GJØR folk her»? De lever her, og kanskje lever de mye mer enn vi byfolk lever. For de lever i og med og midt i naturen. Og stillheten.
Her var ingen middag – man laget ikke middag til to – bare til «et følge». Sønnen og jeg ble ikke regnet som «et følge». Men vi hadde spist middag på Nordkapp, så det var helt greit.
Ikke var det en bugnende frokostbuffet heller. Det var dekket på til frokost ved noen småbord – et fat med ost, skinke, kaviar, pølse og leverpostei, et varmt egg i et koselig eggeglass, en kanne varmt vann og teposer, og en kanne kaffe. Som hjemme, så og si. Men brødet var varmt og hjemmebakt – på morgenkvisten – det både luktet slik, og smakte slik.
Vi spiste godt, bar bagasjen ut i bilen og tittet inn «på kontoret» for å betale. Hun som eide stedet var bortreist, og de to «vikarene» som styrte med resepsjon og regnskap var usikre på mye – også på bruk av kalkulatoren. Nå hadde min sønn fått oppgitt prisen på forhånd, og vi protesterte ikke da regningen ble 400 kroner «under takst», for å si det slik. Men tyskeren som skulle betale i euro sto der med sin egen kalkulator og tastet i vei – og sa stadig «nein, nein»!! Han sto der fremdeles da vi startet opp på dagens etappe – før klokken 8. Muligens står han der ennå!
Jeg er glad Roald er ivrig og utrolig dyktig fotograf og har hundrevis av bilder fra turen – for man blir svimeslått og stum og blank i blikket av det ene scenariet vakrere og mer storslått enn det neste. Vi stoppet ofte, fordi det var steder vi bare ikke kunne kjøre rett forbi.
Vi følte at vi måtte «komme tettere på» – prøve å fange skjønnheten og storheten med kameralinsen. Man får det til – til en viss grad (se de fantastiske bildene) – men virkeligheten er tusen ganger vakrere!
Stille, stille. Ingen «dunk,dunk» av bakgrunnsmusikk, rusende bilmotorer, trikker, prat og mobilpjatt. Bare stillhet. Total stillhet. Guddommelig stillhet.
Vind fikk noen tørre strå til å synge, grener gnisset lavt, ei brusende elv durte og sang sin vårserenade om frihet fra vinterens isgrep – og så…. forsyne meg – en mygg! Den skulle sovet noen uker til, men det usedvanlige været med brå varme hadde bråvekket den – og den stupte selvsagt rett på meg – på jakt etter menneskeblod.
«Ta det som et kulturminne», sa sønnen da jeg klødde det sviende stikket. Greit å si – det var jo ikke han som var stukket.
Alta er på en måte tre sentre som ligger på rad og rekke med ørlite avstand mellom. Pussige greier. Vi havnet i senteret i midten – og der – midt i storlaten natur og blank Altafjord, lå det forsyne meg et storsenter med Nille, Hennes & Mauritz, Cubus og alt annet jeg kjente fra storsentre i Oslo. Det kjentes nesten litt blasfemisk!
«Er det slikt her?» sa jeg sjokkert. « De lever jo ikke i middelalderen», sa sønnen – noe det var lett å glemme der vi ruslet på stiene ved Altamuseet med alle de fantastiske helleristningene. Hilsninger fra folket som hadde levd her lenge, lenge før Nille kom dit. De passet liksom bedre inn i naturen, syntes jeg – men jeg unner jo folk i Alta både Coop, Cubus og Nille.
Middag på Thon hotell. Den mannen har satt sine fotefar mange steder. Jeg spiste «kobbe» – som jo egentlig er noe liknede som sel – og prøvde å fortrenge de store, blanke øynene til sel jeg har sett på TV. Spesielt selunger da. Jeg møtte min egen dobbeltmoral i døren under den middagen – for jeg kunne ALDRI ha drept en sel (eller noe annet, for den del) – men jeg spiste opp alt på tallerkenen. Godt var det og.
Desserten var et kunstverk av spunnet karamellisert sukker med blåbær, tyttebær og moltesorbe – med rømme! Utrolig – både å se på og å spise! Hvorfor har de ikke slikt på Bristol?
Det går igjen mot natt – skjønt ingen ting minner oss om natt når jeg ser ut. Bare klokken sier at natten er her. Solen jobber igjen overtid.
Og også Alta er et meget stille sted på kvelden.
I morgen snur vi sørover – mot Kautokeino – og blant annet Juuls sølvsmier, og andre severdigheter. I morgen skal vi virkelig inn i samenes eget land.
Jeg er midt i et eventyr!
Alle bilder: Roald Boge