Kautekeino.   

Man tror ikke man kan se noe som overgår gårsdagens naturopplevelser, men i dette eventyrriket er det nye opplevelser rundt hver sving! Skjønt sving! Aldri har jeg sett lengre og rettere veistrekninger.

Det så ofte ut som om veien fortsatte rett inn i evigheten – langt der fremme. Og veiene var helt sikkert ikke bygget for reinen, selv om den lot som den eide alt sammen – når det passet den. Men rein finner nok veien, der vi «kloke mennesker» hadde omkommet i villmarken.

Det var utrolig sjelden vi møtte en bil. Vi følte at vi hadde nesten hele eventyrriket for oss selv. Perfekt tid å reise på – før travel turisme, ståk, køer, bråk – og mygg.

Det vi så mest av rein – men rein er «ålreite dyr». Helt avgjort.

Kautekeino er samenes land. De har ikke udelt positiv innstilling til «søringer» – med rette! Vi har opp gjennom tidene behandlet dem som en «underkaste» -som om det var VI som eide både landet og dem. Ikke fikk de snakke sitt eget språk i skolen og i offentlige sammenhenger heller, og vi har vist liten forståelse for deres unike kultur. Vi er ofte slik, vi byfolk – at det vi ikke forstår – det synes vi bare kan strykes. Det kan umulig ha noen verdi.

Men samene har holdt på sitt – og takk for det!

Jeg har reist noen dager nå gjennom dette som er samenes rike. Det har begynt å gå opp for meg hvor enormt forskjellig mitt liv er – fra livet til en flyttsame. De lever i naturen – av naturen og i pakt med naturen. De har urgamle tradisjoner og urgammel visdom, som jeg vet lite (eller antagelig ingenting) om.

Jeg har opplevd dette eventyrriket på terskelen fra vinter til grønnskimrende vår – og blomstrende sommer – i evig sol – dag og natt.

Jeg har HØRT stillheten! Vi er i ferd med å glemme hva stillhet er – og hva stillhet gjør med oss. Leger bør begynne å skrive ut turer til eventyrriket og stillheten på blå resept! Det ligger legedom i det.

Nå er det nok ikke alltid slik her oppe i nord som jeg har opplevd det. Vintrene er lange, mørke og kalde. Det jeg ville kalle «storm» (med mine byreferanser) – ville folk her oppe antagelig betegne som «litt trekk». Der jeg ville frosset i hjel – eller sultet i hjel eller gått meg bort fordi brøytepinner var nedsnødd og snøfokk gjorde hele verden hvit – der overlever samene med reinene sin.

Jeg lytter til Mari Boines musikk og joik på øret, og forstår at det er så mye jeg ikke vet og ikke forstår. Men jeg håper denne turen har lært meg litt mer om respekt og toleranse og beundring for samenes kultur, visdom og kunnskap.

Vi har kjørt mil etter mil etter mil over ei uendelig finnmarksvidde. Det er plass til oss alle. Det er den gjensidige respekten for forskjellene mellom oss vi må bygge bro over. Det må vi kunne få til.

I Kautekeino finner en ikke mange storsentre. Men man finner Coop, Rema – og noen små kafeer, der du kan få varm pizza med røkt reinkjøtt – og softis! Og bensinstasjoner. Det er viktig med bensinstasjoner – og å huske å fylle opp tanken når man ser en – for du verden det kan være lenge til neste gang du treffer på en. De ligger ikke akkurat tett på Finnmarksvidda.

Her ligger en utrolig flott, moderne høyskole – et fantastisk hotell – og Juuls sølvsmier.

Vi fikk privat omvisning der, og det er en fascinerende historie om to kunstnere som gjennom 40 – 50 år har bygget opp et fantastisk senter av kunst – ikke bare sølvsmedkunst. Rom på rom er viet kunst av mange typer fra mange land og kulturer, med tanken om at vi alle er ETT – og at kunstens språk når over alle språkbarrierer. Kunst snakker for seg selv og kan nå inn til alle som åpner sitt sinn for den.

Likevel er den fantastiske sølvsmedkunsten som dominerer. Så utrolig mye vakkert, ofte inspirert av naturen de lever i – av mosens mønster, og lyngens blader og små bær. Utsøkt.

Jeg falt totalt for et gedigent halssmykke – nesten som en «klave»av små «staver», som hang tett i tett – med mose som inspirasjon til mønsteret i det glitrende sølvet. DET skulle jeg gjerne hatt – men det kostet 25.000 kroner. Og det var det helt sikkert verdt, men jeg får prøve å gjøre inntrykk i neste selskap uten det.

Men jeg eier et vakkert sølvsmykke fra Juuls sølvsmier, som jeg fikk av min sønn for mange år siden – i den tiden han jobbet i Forsvaret og bodde her i Kautokeino i over tre år. For på en fjelltopp bak oss ligger noen store kupler – som ser ut som røyksopp. Det er radarstasjonene i Kautokeino, der han har tilbragt mye tid. Den gangen var de manuelt betjent. I dag har elektronikken overtatt. Vi håpet å kunne kjøre opp dit, men veien oppover var ikke lenger i en slik forfatning at det lot seg gjøre. Da måtte vi hatt en militær beltebil, tror jeg.

«Et slikt smykke har jeg», sier jeg begeistret til vår omviser. – «Men det er mange år siden jeg fikk det». « Så hyggelig», sier hun. – «Et smykke som er laget her, og som man er fornøyd med – vil det alltid finnes et eksemplar av her».

Så da tar jeg på meg mitt eget Juuls-smykke ved først og beste anledning! Ikke mange har maken.

Vi takket for omvisning, og stoppet opp litt ved det åpne arbeidsstedet der flere sølvsmedlærlinger og kunstnere satt og arbeidet. Her finnes alltid elever og kunstnere fra mange land som hospiterer og utvikler nye, vakre smykker.

Og jeg kan ikke forlate Juuls sølvsmier uten å nevne montrene med søljer! Søljer i alle størrelser og variasjoner – den ene vakrere og mer imponerende enn den andre. Noen til vanlige bunader – mange til samedrakter.

Vi fikk se bilder og takkekort fra samebruder – med hele brystet dekket av store, skinnende søljer! Det er tradisjon at bruden skal ha flest mulig søljer, forsto jeg.

«Men det må jo koste en formue», utbrøt jeg. «Ja, men her kan man få leid søljer til bryllupsdagen», fortalte vår omviser. «Og det er det mange som gjør».

Vi tok ikke for mye Møllers tran på turen, det bare føltes slik. For vi rakk over så utrolig mye – og på kortere tid enn vi hadde beregnet. Og det enda vi aldri så på klokken den uken. Det var ikke noe vi MÅTTE rekke! Vi hadde all verdens tid! For første gang på lenge opplevde jeg at det var VI som styrte tiden – og ikke omvendt. Tiden styrte ikke oss og ikke dagen vår. På et vis føltes det som tiden hadde sluttet å eksistere. Vi bare «fløt med».

Vi la litt om på reiseruten, og innså at vi ville nå frem til Tromsø en dag før tiden. Derfra skulle jeg ta fly til Oslo – og min sønn bile videre – mil etter mil etter mil sørover mot Surnadal.

Vi startet opp neste dag fra Kautokeino før klokken åtte, og la i vei ut på vidda – på den virkelige og uendelige store Finnmarksvidda.

Nye stopp. Nye motiver som måtte fanges inn av kameralinsen. Nye steder vi bare måtte sette oss ned i knusktørr duftende mose og lyng – og lytte til den totale stillheten. Det er først når en opplever denne totale stillheten at en forstår hvor verdifull den er – og at den er i ferd med å bli mangelvare i vårt støyende samfunn. I den totale stillheten møter du deg selv. Det er kanskje derfor mange er redd den. For en stillhet som når inn til sjelen din, vekker tanker og følelser du må våge å møte.

Vi satt i lyngen og stillheten – og plutselig hørte vi gjøken! Min bestemor pleide si at når man hadde hørt gjøken gale, kunne man sitte på bakken og gå barfot! Jeg dro av meg sokkene, lente meg tilbake og så opp i den skimrende evigheten.

Vi passerte små samfunn ved blikkstille fjorder. En liten båt laget en lydløs stripe i sitt kjølevann.

Noen steder hadde våren så vidt begynt å liste seg frem – is på små vann – bjørker som lyste grått, uten så mye som et museøre av grønt.

Og så kom vi brått ned i en lun dal, der våren blømet mot oss – der heggen blomstret og fjellene raget mot en knallblå himmel – så gnistrende hvite at det sved i øynene – så tårene rant. Og jeg oppdaget at jeg faktisk gråt av takknemlighet og ydmykhet og noe jeg ikke helt visste hva var – men som jeg kjente på, et sted dypt inni sjelen min.

Det er et mye brukt reklameuttrykk som:«Du tror det ikke før du har sett det». Det er akkurat DET jeg vil si om denne eventyrturen: Du tror det ikke før du har sett det! Og knapt nok da!

Og en slik tur gjør noe med deg – om du har evnen til å se, lytte og ta imot. Du blir aldri helt den samme etter en slik reise. I alle fall blir ikke jeg det.

SÅ utrolig er det!

Korteste veien fra Kautokeino til Tromsø går via Finland.  Så nå har jeg vært der og. Det var ikke lange strekket vi kjørte der, men Finland er Finland! Det var tollstasjon både inn og ut – jeg hadde passet klart, enda det visstnok ikke er nødvendig. Men ingen stoppet oss. Lurt det, for det hadde vært bortkastet tid for både tollerne og oss. Vi kjøpte ikke engang en flaske med vodka! Man trenger ikke kunstig stimuli i eventyrlandet. Der er man ruset på noe som ikke finnes på flasker – men er der hele tiden. Rett foran øynene på deg!

Vi nærmet oss Tromsø. Den store broen dukket opp i det fjerne. Ishavskatedralens enestående arkitektur fanget blikket.

Hurtigruta var på vei inn, stor og majestetisk gled den på stille fjord mot havn.

Tromsø er ingen liten by. Det er en vakker by, med naturskjønne omgivelser. Fjellene var der – snødekte topper – mørk fjord – frodig, duftende vår. Men likevel – eventyrlandet lå bak os!

Vi havnet midt i pinserushen på vei mot flyplassen. Travle, iltre, stressede mennesker, tutende biler og skramlende vogntog. All støyen banket i hodet og gjorde meg klam i hendene.

Koffert og bag ble halt ut av bilen. Jeg skulle ha 17.10-flyet til Oslo.

Det ble et farvel, nesten uten ord. Vi hadde opplevd det samme. Ord ble for små.

«Takk», sa jeg visst. I det lå alt. Jeg så at sønnen forsto det. «Selv takk», sa han.

Innsjekking, sikkerhetskontroll, pizzalukt og en dame som stadig kalte forsinkede passasjerer til en eller annen «gate».

Jeg sank ned på et ledig sete i avgangshallen med vannflasken i hånden.

Det var over. Men det blir aldri borte!

Alle bilder: Roald Boge