Seriene du leser er full av minneverdige, dramatiske, rørende og romantiske scener. Noen scener gjør imidlertid større inntrykk på oss enn andre, og vi husker dem lenge etter at boken er ferdiglest.

Sånn må det vel være for forfatterne også? Da vi spurte Else Berit Kristiansen om hvilken scene hun husker aller best fra I krig og kjærlighet …, svarte hun: 

Dette er den scenen jeg husker aller best. Da jeg skrev den, var det noe som løsnet, som gjorde at jeg forsto mer av hvordan man kan vise i handling hva slags mennesker personene er. Det var et stort øyeblikk for meg. 

Klarer du å gjette hvilken bok scenen er hentet fra? Her er den:

De kom inn i en smal gang hvor et slitt teppe pyntet opp gulvet.
På veggene hang bilder av gamle mennesker. Oppå en liten kommode sto det
fotografier av nyere dato, alle med tyske soldater i festlig lag. På noen av
dem så hun også Dagny, tydelig beruset. Det manglet flere tenner i munnen
hennes, men hun hadde langt hår i samme, brune farge som Grete. Leppene hennes
var farget røde av leppestift.

”Var det i denne leiligheten du vokste opp, Grete?” spurte
Kristin.

”Ja. Til kommunen tok den fra oss. Da bodde vi på loftet. Mor må
ha fått den tilbake. Vi går inn i stuen. Det er rett fram.”

Kristin dyttet Julia foran seg. Grete hadde rett. Det var rent
og ryddig her. Hun kjente så vidt lukten fra gangen fortsatt, men den ble borte
da de kom lenger inn i leiligheten.

Møblene så nye ut. En skjenk som var plassert ved siden av
vinduet hadde utskjæringer og glass i dørene. Sofaen var trukket med fløyel og
virket malplassert mot de falmede veggene.

”Mor må ha fått arbeid,” hvisket Grete og strøk hånden over
stoffet, før hun satte seg.

Dagny seilte inn i rommet fra kjøkkenet ved siden av. ”Du er vel
ikke for fin til å sitte i en fløyelssofa?”

”Nei da.” Kristin trakk med seg Julia og satte seg ved siden av
Grete. Hun beholdt Birger i armene.

Dagny plasserte et fat med en formkake på bordet. Deretter
hentet hun kopper og asjetter og skjenket kaffe til dem. Det luktet ekte kaffe.
En sukkerskål med en sølvklype i sto ved siden av en vase fylt med strå.

Dagny klødde seg i den bare hodebunnen og satte hendene i siden.
”Er det noe som mangler nå?”

”Nei. Alt er fint,” skyndet Kristin seg å svare.

”Godt.” Hun stakk hånden i forklelommen og tok opp en pakke
amerikanske sigaretter. ”Vi må vel ha en dram også. Det er ikke hver dag mor og
datter blir gjenforent!” Latteren hennes var hes og ru.

Kristin klemte Gretes hånd.

”Vi skal ikke ha noe å drikke, mor,” sa Grete da Dagny var
tilbake med en flaske.

”Ikke? Hva slags pertentlige folk er dere?” Sigaretten hang og
dampet i munnviken hennes. Hun knep igjen det ene øyet.

Kristin kremtet. ”Vi har barna med oss. Da må vi være litt
forsiktige med det sterke.”

Dagny trakk på skuldrene og helte brennevin i sin kaffekopp.
”Jeg skal nå i alle fall ha en.”

Grete dro til seg hånden. ”Det er blitt pent her, mor. Mye
penere enn før.”

Dagny tømte halve koppen i en slurk. Deretter pattet hun på
sigaretten mens hun så på Grete. ”Ja. Krigen var en velsignelse. Forretningene
tok seg opp.” Nå gliste hun.

”Hvordan går … forretningene nå da?”

”Nei, nå bærer det rett til helvete når de forbanna
arbeiderpartifolka har fått makten igjen. Men man får gå ned med flagget til
topps. Skål!”

”Skål.” Kristin bøyde seg fram og tok en slurk av kaffen. Den var ekte
og åpenbart av god kvalitet. Dagny måtte ha fått den av tyskerne.

Det hørtes et smell i veggen. De tynne glassene i vinduene
ristet. Dagny bannet, spratt opp og rev gardinene til side. Hun bannet på nytt
da hun strevde med å få av haspen på vinduet. Kristin holdt pusten da hun stakk
halve overkroppen utenfor. ”Knuser dere rutene igjen, skal dere få med meg å
gjøre! Ta den fotballen og dra dere et annet sted! Forbanna ungepakk!”

Kristin dyttet borti Grete. ”Fortell henne at du skal gifte
deg,” hvisket hun.

Grete svelget, men tidde.

”Kan vi gå nå, mamma?” klynket Julia.

”Snart. Vi skal bare drikke opp kaffen.”

Dagny hentet brennevinsflasken og helte opp mer. Hun stumpet
sigaretten på kaffeskålen. ”Hvor var vi?”

Kristin dultet i Grete igjen. ”Jeg skal gifte meg,” sa Grete
lavt.

”Jaså?” Dagny lo. ”Hvem er den uheldige?”

”Han heter Otto.”

”De skal flytte til Tyskland å starte barnehjem,” forklarte
Kristin.

Noen kastet stein på vinduet. Dagny reiste seg og løp bort dit.
Nå var Kristin sikker på at hun skulle falle ut. ”Jeg så deg, Petter. Bare
vent! I morgen skal rævva di bli blå!”

”Tyskerhore! Tyskerhore!” ropte ungene.

Kristin tok et bedre tak i Gretes hånd. ”Vi får skynde oss og
drikke opp kaffen.”

Dagny stilte seg foran dem på den andre siden av bordet. ”Kom
hit, Grete.”

Grete reiste seg. Kristin slapp hånden hennes. ”Vi må snart gå.
Birger skal ha vellingen sin, og …”

Dagny rev av Grete skautet. I noe som virket som en evighet sto
mor og datter og så hverandre inn i øynene. Dagny snudde seg vekk og dumpet ned
i stolen igjen. ”Jeg trodde at dere gikk med skaut fordi dere er bønder.”

Kristin trakk Grete ned i sofaen. Så tok hun også av sitt skaut
uten å si noe. Dagny tente en ny sigarett og betraktet dem gjennom en sky av
røyk. ”De er mer skånsomme på landet, ser jeg.”

Kristin rensket halsen. ”Ja. Det ser slik ut.”

”Ja. Enten det, eller så hadde de glemt å ta med seg
barbersakene.”

”Var det de som ødela låsen din, mor?” Grete skalv, kjente
Kristin.

”Ja. De brøt seg inn her midt på lyse dagen. Jeg ble kjørt til
Egertorget. Det var fort gjort. Ikke gjorde det særlig vondt, heller. Jeg har
kjent verre enn å bli raket på hodet. Som da jeg fikk deg, for eksempel.”

”Håret vokser ut igjen, mor.”

Det ble stille i rommet. Dagny tok blikket vekk fra dem og drakk
av koppen sin. Når hun røykte la hun hodet bakover og blåste mot taket. Det var
gult av nikotinen, så Kristin. Dagny så på henne. Kristin smilte fort. ”Har
dere innlagt vann her?”

”Ja, hvordan tror du ellers jeg kunne kokt kaffe? Jeg har
elektrisk komfyr også. Kom og se.” Hun reiste seg.

Grete dyttet i henne. ”Bli med mor. Jeg passer på barna.”

Kristin la Birger i Gretes armer og strøk Julia over kinnet. ”Du
er flink til å sitte stille, vennen min. Når pappa er ferdig på kontorene, skal
du få iskrem.”

Dagnys komfyr var nøyaktig den samme som de hadde på Bjørnstad.
”En nevenyttig tysker jeg kjente satte opp disse hyllene for meg,” sa hun og la
hånden på en hylle over benken. Det sto rekker med krukker der.

”Hvor er han nå?”

”Hvordan skal jeg vite det? Enten død eller sendt tilbake til
Tyskland, antar jeg. Han reparerte skapene også. De hang og slang.”

Kristin nikket. ”Han gjorde godt arbeid.”

Dagny blåste røyk rett mot henne. ”Så, hvem er denne Otto som vil ha den stygge
andungen?”

Kristins mage slo kollbøtte. Hun måtte hive etter pusten. ”Han er en tysk soldat
som kom til Trysil allerede i 1940. Vi ble kjent med ham på sykehuset da han
ble innbrakt etter noen kamper.”

”Trysil? Det stedet har jeg hørt om. Der er det mye skog.”

”Ja. Det stemmer.”

”Hvorfor tok dere ikke med ham hit?”

”Han er ikke i Norge. Ikke ennå. Vi venter på at han skal komme
og hente Grete.”

Dagny fnyste. ”Jentungen er mye dummere enn jeg trodde!
Innbiller hun seg virkelig at en tysk soldat vil komme tilbake til Norge på
grunn av henne?”