NorskeSeriers forfatter Jorunn Johansen er et menneske med flere, svært ulike sider.

Jeg vet godt at hun er en av mange som synes det er utfordrende å møte fremmede mennesker, mange på en gang, og på ukjente plasser.  Å skulle BOKBADES er en ære – og en påkjenning for en hvilken som helst forfatter. Det er derfor imponerende at Jorunn selvsagt stiller opp for leserne sine. Mange forfattere er livredde for å bli grillet, få spørsmål de ikke kan svare treffende på, og kanskje verst av alt: stirre inn i forventningsfulle ansikter som venter på å få en bit av dem. Derfor står det stor respekt av Jorunn som gjorde en fabelaktig innsats for sine lesere på Svullrya, under den ferske Finnskogfestivalen, en varm augustkveld.

Selv om hun gjerne uttrykker at denne type begivenheter er noe hun grugleder seg til, er hun så jordnær at hun heller ikke uoppfordret nevner noe om at det gikk KJEMPEBRA! Folk strømmet til Svullrya, satt musestille og lyttet til intervjuet og opplesningen, og fikk henne til å signere eksemplar på eksemplar. Hurra for deg, Jorunn!

Når det er sagt må jeg også si at denne kvinnen er beinhard når det gjelder et helt annet område i livet. Nemlig det overnaturlige. Flere ganger har jeg, redaktøren hennes, sendt henne e-post hvor jeg ber henne om å ikke skremme meg så fælt i manusene. Jeg kan nemlig ikke gå gjennom dem alene på kveldstid lenger, for hvis jeg er riktig uheldig, leser jeg om ting som gjør at jeg ikke tør se ut av vinduet eller øh … gå på do! Som redaktør burde man kunne klare å distansere seg fra slikt, men problemet med Jorunn er at selv om hun har en uovertruffen fantasi, har mye av det hun skriver om rot i virkeligheten. Grøss.

Jorunn har tidligere fått mye spalteplass i forbindelse med besøket til retterstedet og graven i Hof, som er utgangspunktet for den siste romanserien hennes, Soloppgang. For få år siden oppdaget man nemlig det hodeløse skjelettet til barnemordersken Anna Østmo.

Jorunn lar seg ikke skremme av folkesnakket som sier at det «ligger flere under jorden der», på tross av at hun selv fornemmer det som fortelles om opphissede menneskemengder og folk som går rundt og aldri får fred.

Hvis jeg hadde kjent det Jorunn føler, hadde jeg tatt bena fatt! Jorunn blir rørt og lar seg inspirere til å skrive bok på bok, som drives av nettopp tragiske og mystiske menneskeskjebner.

Så nå er dere advart! Jorunn er et varmt, elskelig menneske. Men hun skremmer deg og får deg til å gråte av medfølelse når hun vil. Det er tøft, det.