Forfatter Anne-Lise Boge fyller 75 år i dag, og med denne ukens utgivelse av Morshjerte har serien nå passert 2 millioner i opplag! Vi tok en prat med Anne-Lise for litt tanker rundt Morshjerte og den store dagen.

Det var en overrasket, men glad Anne-Lise Boge som svarte på mailen vår med de gode nyhetene. Hun er en av de serieforfatterne som har vært med oss lengst, med seriene Arvesynd og Morshjerte. Morshjerte, som har det største førsteopplaget av alle seriene våre, med hele 660 000 bøker, har nå nådd 2 millioner eksemplarer. Dette er gøy både for Anne-Lise og oss.

– Morshjerte betyr veldig mye for meg, akkurat som Arvesynd gjorde. For jeg kan ikke sette meg ned og bare «dikte opp» en story. Det betyr ikke at begge mine serier er selvbiografiske – men begge ligger svært nær mitt eget liv. Hendelser i livet mitt som har vært skjellsettende og gjort meg til den jeg er. Kanskje spesielt Morshjerte. Temaet med en mor som gir fra seg barnet sitt, er noe jeg selv har opplevd. Min mor gikk da jeg var 4 år. Slikt slipper en ikke fra uten sår og arr i sjelen – det har hele livet ligget der som en torn i sjelen min og gnaget. Så mange ubesvarte spørsmål. Da jeg omsider våget meg på å skrive om temaet, ble det rene terapien for meg. Jeg fikk på et vis «skrevet mye ut av meg». Så det har vært tøft å skrive Morshjerte – selv om jeg selvsagt har endret svært mye på historien slik jeg selv opplevde den. Men det har også vært en velsignelse.

Arvesynd var din første serie, og du har flettet noen av personene fra den serien inn i Morshjerte. Hvorfor gjorde du det?

– Jeg har hentet kulissene i begge serieromanene mine fra en kommune på Nordmøre. Jeg havnet der ved en tilfeldighet som 12-åring, og stedet ble (og er fortsatt) mitt paradis. En fantastisk natur, og nærheten til naturen er veldig viktig i seriene mine. Jeg får inspirasjon og nødvendig «påfyll» fra den! Og at det var så helt annerledes der oppe enn det miljøet hvor jeg var født og oppvokst – på Grünerløkka i Oslo – ble av stor betydning. Ikke dagens hippe Grünerløkka, men etterkrigsårenes fattige østkant. Så både stedet og menneskene fascinerte meg fra første stund.

– Av ulike grunner ble aldri slutten på Arvesynd slik jeg hadde tenkt. Og ganske langt uti Morshjerte-serien kom jeg plutselig på at disse menneskene kunne jo møte hverandre! De bor bare noen mil fra hverandre. Da jeg kom på det, syntes jeg det var en glimrende idé – helt til jeg oppdaget hvor mye merarbeid jeg hadde skaffet meg selv! For det er sannelig nok å holde orden på menneskene i én serie, men her fletter jeg inn gamle kjenninger – som jeg oppdaget at jeg ikke husket så mye om. Men jeg er fornøyd med løsningen likevel, for nå vil Arvesynd få sin avslutning i Morshjerte. Og det er faktisk mange av leserne mine også glad for, for de har på ingen måte glemt familien på Stornes fra Arvesynd.

Hun står bak en av Norges største romansuksesser med Arvesynd. Likevel var det ingen selvfølge for henne at den neste serien skulle bli godt mottatt.

– 2 millioner – et kjempetall! Og nei – jeg tenkte nok ikke på det da Morshjerte kom ut. Jeg var kjempenervøs. Det er ingen selvfølge at noen vil lese det en skriver. Nå hadde jeg et «navn» fra Arvesynd, som jo ble en stor suksess – men jeg hadde ikke skrevet på flere år da Morshjerte kom ut. Så at også den serien ble så godt mottatt som den er blitt, er et rent under. Takk til alle trofaste, og ikke minst, tålmodige lesere. For jeg skriver ikke så fort – og de må vente en god stund på hver bok. Men de holder ut – og jeg er dem evig takknemlig!

Vi har fått mange positive tilbakemeldinger på de flotte omslagene på serien, dette er Anne-Lise helt enig i.

– Jeg har fabelaktige Ingun Mickelson som tegner til forsidene på Morshjerte. Forsidene er så viktige for meg, for de kan si så mye. Men da må den som tegner «forstå» menneskene mine – forstå det jeg ønsker forsiden skal formidle. Der er Ingun helt uovertruffen – i alle fall for min del.

– I denne siste forsiden synes jeg hun har fått frem akkurat det jeg følte da jeg skrev den scenen. Slik har det vært med mange andre forsider og, blant annet i forsiden på bok 16. Jeg sto ute på terrassen her en sensommerkveld og så akkurat den regnbuen – og i samme følelsesforfatning som Maren er når hun ser sin regnbue. Hun har mistet et barn – jeg hadde mistet min mann. Jeg synes Ingunn maktet å fange den følelsen vi begge hadde, Maren og jeg. Jeg gråt da jeg så den.

– Og forsiden i siste bok – det er noe av det samme. Siden alle nok ikke har lest bok 23 ennå, skal jeg ikke si stort mer om den forsiden – annet enn at hun gjorde det igjen: fanget «det ugjenkallelige».

Det er mange flotte scener som har utspilt seg i serien så langt. Vi vet at mange håper Morshjerte blir lang, men når vi spør om det, forholder hun seg hemmelighetsfull.

– Jeg har hele Morshjerte-serien i hodet. Det har jeg før jeg begynner å skrive. Jeg vet hva jeg vil fortelle og formidle fra første setning. Det er en nødvendighet for meg. Selvsagt kommer det til bihistorier underveis, men jeg vet hele tiden hva jeg vil – og hvor jeg skal. Jeg har synopsis klart for resten av Morshjerte – i store trekk, men jeg vet ikke hvor mange bøker jeg trenger for å få skrevet ned hele historien. Det begynner å gå mot slutten, tror jeg. Kanskje blir det 4–5 bøker til? Men «mennesket spår – Gud rår», som det heter. Så vi får se.

Det blir spennende å se, også for oss her i NorskeSerier. Vi kan nesten ikke vente på fortsettelsen. I mellomtiden gleder vi oss over den store dagen til Anne-Lise, 75 år. Med den innsikten og livserfaringen hun nå har, lurer vi på om dette kan være den ideelle alderen for å skrive en serieroman?

– 75 år ja – jeg blir rent skrekkslagen når jeg tenker på at jeg fyller 75 år i dag. Det heter jo så kjekt at alder bare er et tall, men det er nok litt mer enn det. Alderen krever sitt hos alle. Men jeg er heldig som fremdeles er såpass frisk og klar i hodet (håper jeg!) at leserne fortsatt vil lese Morshjerte. Det er en gave å få være i arbeid når man er blitt såpass gammel – i alle fall føler jeg det slik – selv om jeg selvsagt har mine nedturer og dårlige dager.

– Jeg er utdannet lærer og jobbet 25 år i osloskolen. Jeg var godt voksen da jeg begynte å skrive serieromaner. Jeg har 20-årsjubileum neste år! Og jeg har alltid ment at det er en enorm fordel å ha en god del levd liv bak seg før en begynner å skrive. Jeg har fått med meg livserfaring på godt og vondt – og jeg har (også gjennom arbeidet mitt som lærer) fått god innsikt i menneskesinnet. Jeg studerer alltid mennesker rundt meg, i alle slags situasjoner, lytter til dem – vurderer dem – og «bruker» dem i seriene mine – selvsagt uten å henge noen ut. Jeg tror at skal man få trofaste lesere, må leserne kunne kjenne seg igjen – i alle fall i mye. De må føle at de leser om virkelige mennesker – ikke pappfigurer. Der ligger mye av hemmeligheten ved en god serieroman, tror jeg.

Helt på tampen spør vi hva slags planer hun har for den store dagen.

– Jeg er ikke så god på slike merkedager – i alle fall ikke når det er meg det gjelder. Det blir en hyggelig sammenkomst med familien – med nær slekt og noen få gamle, gode venner. I alle fall er det det jeg håper på. Det føles bra å møtes og få være sammen uten at det er begravelse, ikke sant! Det er jo blitt mer og mer slik i våre dager at det er da alle vi travle mennesker møtes. Nå blir det en kveld i glede og i takknemlighet til både livet og til de gode menneskene som er «mine». Jeg er på mange måter et så privilegert menneske – og har svært mye å takke for.

Takk for en flott serie, Anne-Lise, og gratulerer med dagen fra alle oss her i NorskeSerier. Til slutt kommer Anne-Lise med en hilsen til leserne – alle dere som har blitt så viktig for henne:

– Takk til alle mine fantastiske og trofaste lesere – og for alle deres tilbakemeldinger, som betyr så mye for meg.