Den dikteriske friheten – og sannhetenes ufrihet?

Willy Ustad fotografert under og etter boksignering og foredrag i Steinkjer.Vi skjønnlitterære forfattere har det egentlig godt. Vi kan forme virkeligheten i bøkene våre slik det passer oss. Gabriel Garcia Marquez lar en aldrende engel krasje i hønsegården så fjærene fyker – med alt det oppstusset denslags drar med seg. Henning Mankell setter opp en kirke i det lille tettstedet Svenstavik, men aner ikke om det er noen der …

Og i Sagaen om Eyvind Bolt lar jeg en av Kirkens menn være den store kjeltringen.

Dikterisk frihet kalles det, og du kan gå temmelig langt før du står i særlig fare for represalier. Sant nok lød det en dyster mumling i deler av Agderfylkene da engelens havari i hønsegården gikk på TV, i NRKs svarthvite dager, men det gikk fort over. Og James K. Morrow gikk vel lengst – i fantasyromanen Towing Jehova. (God is dead, the corpse of an old man with white beard is two miles long and floating in the Atlantic).

Nåja, ikke alle elsket den …

Men dette er den slags frihet en forfatter må ha! For den dikteriske friheten i romanen er friheten til å skape. Skape det som trengs for å fortelle en god historie, få fram et budskap (om man har det), sette ting på spissen og vise dem fram fra nye vinkler. Det er en anerkjent rettighet, unntatt i land vi ikke liker å sammenligne oss med. Ingen henger oss for det, selv om jeg har møtt folk som sier de har lyst.

Noen skjær i sjøen å snakke om blir det ikke før vi bruker virkelige personer som romanfigurer, enten de er nålevende eller henfarne. For det gjør vi noen ganger, med vekslende hell og like vekslende grader av diskresjon.

For sikkert femti år siden brukte en engelsk forfatter filmdivaen Sophia Loren og den norske 800 meterkongen Audun Boysen som romanfigurer. Med usedvanlig lite minneverdig resultat. Det eneste jeg husker var «… Boysen snakker. Ordene har mening og strømmer ut av munnen på ham …» Ja, hvor skulle de ellers komme fra …?

Uansett trekker de fleste av oss en slags grense for hvordan vi bruker virkelige personer som romanfigurer. Selvsagt kan ingen si nøyaktig hvor denne grensen går, for det avhenger av så mangt. For eksempel er det stor forskjell på om personen lever i dag eller levde for tusen år siden. Om du beskriver Olav den hellige som en banditt, vil neppe noen få anfall. Men om du skriver en roman der det foregår et politisk drama, og lar en kjent politiker framstå med sitt rette navn som en korrupt jævel – da blir det antagelig månelyst. Selv om vedkommende er ansett som nettopp en korrupt jævel av flere enn deg.

Enkelte gambler selvsagt på at bråk gir reklame, men det ser ikke fullt så moro ut dersom forlaget må dra inn boka.

Men ofte bygger vi romaner på virkelige hendelser. Da ender vi ofte opp med å lage romanfigurer som er besnærende lik virkelige personer. Jeg har gjort det mange ganger, og det gjør mange, mange av oss.

Dermed sniker vi oss rundt de skumleste skjærene, ofte med hårfin margin. Vi omskriver omstendighetene akkurat nok, vi dikter opp navn, flytter kanskje ørlite på de aktuelle stedene, men lar hendingsforløpet være det virkelige. Jeg gjorde nøyaktig slik et par ganger da jeg skrev serien Fire søsken. Og slapp fra det uten et knyst, unntatt et par trusler. Mye fordi en del personer som kjente seg igjen og svor på kammerset, visste at jeg visste – osv. Dermed visste de også at den dagen de lot raseriet bli offentlig, ville alle vite hvem kjeltringene var …

En av grensepålene for hvor langt man kan gå, er rett og slett hva man føler er anstendig. Kan man, sju hundre år etter hennes død, dikte inn at en av Norges dronninger hadde et barn som ikke var kongens? Jeg har gjort det, men er ennå i tvil …

For alle tilfelles skyld: sorry, Blanca av Namur.