En leser har sendt oss et spørsmål, hvor han var i tvil om ektheten i visse fakta i Eyvind Bolt-serien. I bok én, Jerngrep, plukker man egg og melker kyr i juletiden, mens vår leser mener at man – i hvert fall for sju hundre år siden – neppe hadde muligheter til å overstyre naturens gang. Det vil si at høner la langt færre egg utover høsten, og sluttet til vinteren, og at kyrne heller ikke ga melk så lenge etter kalvingen. Vi sendte leserens funderinger til forfatter Willy Ustad, som svarer:

Jeg vokste opp på et småbruk der det hadde bodd folk i fem hundre år alt på Eyvind Bolts tid. Vi hadde både høns, griser, sauer og kyr.

Det var kurant å få hønene til å verpe til jul og kanskje nyttår – knepet var å fôre godt og at det var varmt nok. Siden hønsehuset lå i samme avdeling som grisehus og sauefjøs, var ikke temperaturen noe problem. Å plukke eggene var forøvrig min jobb. Det var ingen stor produksjon på førjulsvinteren – det ble mindre og mindre etterhvert, selvsagt – men det var da et og annet ennå ut i jula. I Hanna Winsnes´ kokebok finnes det også en del «juleoppskrifter» der det brukes mye egg, og den gode damen skriver uttrykkelig FERSKE egg.

Melk? Joda, en del kyr kalver senere enn andre, vi hadde en ved navn Irma som kalvet i første uka av juli, presis som et urverk. De blir rett og slett øksne senere enn andre – eller «tar seg» ikke før etter både annet og tredje forsøk. Dessverre var Irma også et mannevondt monster, som måtte slaktes etter å ha stanget fordervet oksen i stedet for å la ham gjøre jobben sin. Men med grei fôring hadde vi melk til over jul fra slike som henne. Selvsagt ikke full ladning, men tross alt en del. Melk var jo viktig til så mangt i et tilnærmet naturalhushold som det vi hadde, og antagelig viktigere i middelalderen. Et annet knep – ifølge min nabo, som er en driftig gårdbruker – var at dersom man skulle slakte en ku den vinteren, kunne den gi melk litt ekstra lenge fordi den ble kraftig fôret, slik slaktedyr ble før vi fikk angst ved tanken på fett kjøtt.

Pr. i dag er problemet løst ved at man har både «vårbære» og «høstbære» kyr. Dette hadde man neppe i stor utstrekning på 1300-tallet, men det kan jeg ikke mene noe om.

Mye er ukjent om datidens landbruk. Man tror f.eks. at naturgjødsel var i bruk, men ikke overalt. Man tror at det ble harvet – men vet ikke med hva slags redskap. Kanskje med en trerot som ble dratt etter hesten, sier en historiker til meg. Ergo – i en senere bok lar jeg en driftig kar i Verran konstruere en skikkelig harv. Men det er altså dikterisk frihet!

Mvh
Willy Ustad