Julebukktradisjonen har røtter tilbake til hedensk tid, og den ble videreført da kristendommen ble innført.

Opprinnelig var julebukken en lek som hørte til i de såkalte julestuer i romjulen. Julestue var selskaper som ble holdt i storstuer som rommet mange mennesker. Alle deltok på lik fot – fattige og rike, herskap og tjenere, og i by og bygd. Fra middag til morgengry samlet folk seg og drakk juleøl og lekte juleleker.

Julebukk var en av lekene. En ung mann var utkledd som en geitebukk. Med et bukkehode på en stang og et skinn over seg, kom han inn i julestuen. Ofte hadde han også med en trehammer som forestilte Tors hammer, en tydelig hedensk etterlevning.

Vesenet ble presentert som et skremsel både for voksne og barn. Julebukken ville vite hvem som hadde vært snille og hvem som hadde vært slemme i året som hadde gått. Bukken gjorde hopp og sprang mens den førte an i en sang som alle gjestene var med på. Så falt den død om, akkurat som Tors bukk. Etter hvert som sangen fortsatte, ble bukken levende igjen.

1600-tallet

På 1600-tallet i Danmark begynte lekens form å endres. Torsdyrkelsen var forlengst glemt, og kongen i Danmark hadde innført et strengt forbud mot geitehold, noe som gjorde det umulig å skaffe bukkehoder.

Allerede på den tiden var det lærde som mente at skikken var hedensk, og at det var djevelen selv som var fremstilt i bukkens skikkelse. For å skremme samtiden uttalte D. Monrath: «Man har hørt om forskrekkelige utganger på sådanne julebukker, hvordan fanden i slike bukkers skikkelse er kommet inn i julestuer og har bortfrt en del mennesker som befant seg der og hadde behag i slikt apespill.»

I Danmark forbød myndighetene til slutt befolkningen også å holde julestuer.

Julebukkens omdannelse til en djevelfigur tyder på at den selv i sin opprinnelige form var i strid med en lysets fest. Til tross for alle forbud holdt skikken seg, og tok etterhvert et mer uhyggelig preg ved at julebukken ble til den onde selv. Det fantes historier om kvinner som hadde forsvunnet og at hennes blod kunne sees sprengt utover loft og vegger.

1700-tallet

Litt etter litt hadde julebukken forandret seg til en slags spøkelses- eller djevelfigur, der kun hornene minnet om bukkeopprinnelsen. Slik var julebukken på Ludvig Holbergs tid på 1700-tallet, beskrevet i komedien Jule-stuue. Julestuene holdt seg, og det var mange som kom utkledd til disse festlighetene.

1800-tallet

I Danmark og Norge holdt skikken med julebukk seg til langt inn på 1800-tallet. Mellom 1843 og 1849 forbød Bergens politimester julebukkens opptreden. Likevel våknet leken til live senere.

Denne sangen som ble sunget i 1860, skal ha eldre opprinnelse:

1.
Bukken op paa Elias Top,
Der stjal den sig en Faareflok.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

2.
Bukken op paa Elias Fjæld,
Der faldt den ned og slog sig ihjel.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

3.
Og hvad vil du gi’ mig for Bukkens Skæg?
Jeg skal gi’ dig en Tønde Æg.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

4.
Og hvad vil du gi’ mig for Bukkens Horn?
Jeg skal gi’ dig en Tønde Korn.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

5.
De bredte paa Bukken den Kappe saa rød.
Og det gjorde de, for Bukken var død.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

6.
De bredte paa Bukken den Kappe saa hvid.
Og det gjorde de, for Bukken laa Lig.
Kid-Bukken min!
(Bukken: Bæ!)

7.
Op stander Bukken og ryster sit Skæg,
Den hopped og sprang paa femten Bæg.
Kid-Bukken min!

Ennå på 1800-tallet oppfattet folk julebukken som et usynlig vesen som en viss tid før jul langsomt og gradvis nærmet seg gården og opptrådte som vokter over at juleforberedelsene gikk riktig til. Noe av det viktigste var å påse at alle fikk et nytt plagg til jul. Selve julekvelden kom den inn i huset, og mange steder ble den ansett som en deltager i åsgårdsreiens mangfoldige skare fra åndenes verden, som forlot gården trettende dag jul. Allerede her finner vi altså en gammel, uklar sammenheng mellom et mystisk, usynlig vesen som tiltvinger seg adgang til gården, samt en slags julegave.

1900-tallet

Skikken med å kle seg ut med julenissemaske og gå rundt på dørene, hvor man for en sang eller opplesning av et vers blir bevertet med julegodter – er ennå i bruk i Norge, selv  bymessige strøk, og blir kalt «å gå juebukk». Som regel går man flere i følge, men dermed opphører også likheten med fortidens julebukker.

Julebukk for ikke så lenge siden

Forandringer kommer hele tiden, og selv om vår julebukktradisjon allerede er gammel, var også min barndoms julebukk ganske forskjellig fra den opprinnelige skikken.

I min oppvekst på 1970- og 1980-tallet hadde vi bare hørt om halloween – som den gang ble kalt allehelgensaften – gjennom Donald-historier. Hva de gjorde i Amerika visste vi ikke så mye om, vi som bare hadde én TV-kanal.

Vi hadde julebukk.

I forkant lette vi i klesskap, på loft og i boder etter avlagt tøy vi kunne kle oss ut i. Det morsomme var jakten etter passende ting. De heldigste barnene var de som hadde en mor som var flink til å sy, vi andre måtte ta til takke med det vi fant og kreativiteten.

Tidlig kveld på nyttårsaften gikk vi barn – uten voksne som følge – fra hus til hus på Hope. Vi sang en sang og fikk snop innpakket i servietter, en klementin eller noen pepperkaker. Alt gikk oppi kurven, posen, vesken eller skålen vi hadde med, og vel hjemme igjen, åpnet vi serviettene og fant ut hva som var inni. Så var det å spise til vi ble uvel, og som regel hadde vi noe igjen til dagen etter også.

Russ, laug og julebukk

Den hedenske tradisjonen med julebukken har også paralleller til russefeiringen.

De som skulle studere måtte gjennom en rituell «renselsesprosess». Når de rå og udannede horn ble saget av, kunne det nye mennesket få adgang til studentertilværelsen.

Russ er forkortelse for det latinske depositorus som betyr den som har avlagt hornene.

En tilsvarende skikk finnes innen håndverkerlaugene. I tidligere tiders ritualer for opptagelser til et laug, var det likheter til den gamle Tor-dyrkelsen.  Den som skulle innlemmes som svenn i et laug, ble nøye utspurt, og om man ikke klarte prøvene, vanket det avstraffelser. Fra å være en uvitende, skittent og stinkende «dyr», ble han opptatt som et aktverdig medlem av lauget.

God jul fra May Lis