Da er den store dagen her, det er endelig julaften, og om en uke går vi inn i et nytt år. 2014 har vært et enestående år på mange måter. Vi har feiret vårt 20-års jubileum, og Norge har feiret 200 år med egen grunnlov. Vi syntes det var på sin plass å feire julekvelden her på bloggen med å slå de to sammen og har funnet frem en nissefortelling av selveste Frid Ingulstad.  

 

En slik skøyer var nissejenta Lurve-Laura, som bodde i et stort, ganske nytt hus på Eidsvoll. Hun elsket å finne på ablegøyer, men ofte sto huset tomt, og hun hadde ingen å, narre. Den 17. mai 1814 våknet hun av bråk og spetakkel. I neste øyeblikk hørte hun at gangdøren ble åpnet. Høyrøstede mannsstemmer nådde inn til henne.

– Bravo! ropte hun, spratt opp av den utslitte tøffelen hun sov i og pilte bort til kottdøren for å lytte. Da kjente hun den ene stemmen igjen. Det var arveprinsen, Christian Frederik.

– Supert! hvisket hun.

Arveprinsen var en munter og vennlig kar, ham skulle hun sikkert få moro med. For selv om Christian Frederik var arbeidsom og pliktoppfyllende, pleide han alltid å ta seg tid til å ha det gøy, med store fester, god mat, musikk og dans. Lurve-Laura hadde lagt merke til at menneskene var begeistret for den festglade prinsen. Hun åpnet kottdøren på gløtt og kikket ut. Det myldret av bleke menn i gangen, flere i hvite bukser, lange, fargerike fløyelsjakker med gullknapper og med stive, hvite kalvekryss i halsen. Det måtte være noe helt spesielt som var i gjære. Ikke så hun en eneste kone heller, så noe dans ble det visst ikke i dag. Mennene forsvant inn i den store salen, men to ble stående igjen. Da snappet hun plutselig opp noen ord:

– Endelig forsto danskekongen at 434 års union med Norge er over for godt. Den andre lo.

– Ja, og det var ikke dårlig at sønnen hans, Christian Frederik, stilte seg i spissen for et opprør i Norge etter at faren hans inngikk fredsforhandlinger med svenskekongen. Den første svarte nølende:

– Men er du sikker på at det blir noe bedre å være i union med Sverige?

– Vi får ta én ting av gangen. Først får vi bli enige om Grunnloven.

De bleke mennene i de fine fløyelsklærne forsvant inn i salen, og Lurve-Laura ble stående inne i kottet og undre seg. For første gang på lenge var hun opptatt av et alvorlig problem. Hun syntes Norge verken skulle være under Danmark eller Sverige, men være et land for seg selv. Spørsmålet var hvordan hun skulle få dem til å forstå det. Da det var blitt helt stille ute i korridoren, listet hun seg ut og fortsatte ut gjennom gangdøren. Utenfor skinte solen mot de hvite bjerkestammene, vannet var blåere enn noen gang, og de små stuene i skogbrynet glimtet rødt mot alt det grønne. Rødt, hvitt og blått, tenkte hun begeistret, slik burde det norske flagget være! Enda hun bare var en liten nisse, forsto hun hvor viktig stormannsmøtet inne i salen var. Hun visste at det var flere der inne som ikke ville at Norge skulle bli et selvstendig land, men heller gå inn i en union med Sverige. Atter andre hadde knyttet sterke bånd til Danmark. Hun skjøv topplua tilbake på hodet og klødde seg i pannen. Da fikk hun en strålende idé. Hvis ikke folkene der inne visste sitt eget beste, var hun nødt til å gripe inn. Hun snudde på hælen, raste tilbake til kottet, åpnet kisten sin og begynte å lete frem filler av mange slag. Der lå en utslitt nisselue, den kunne hun klippe i stykker. Og der fant hun noe blått tøy som Nissemor hadde brukt til å lappe klærne til nissebarna. Nå trengte hun bare noe hvitt. Hun gravde og lette blant utslitte votter og skjerf, blant fillete forklær, strømper og gardiner, og endelig fant hun en hvit undertrøye som minsten hadde vokst fra. Nå gjaldt det bare å få klippet bitene riktig og sydd dem sammen. Hadde enda Nissemor vært hjemme, men hun var dratt av gårde til Nissekonenes kvinneforening og hadde tatt småungene med seg. Hvor i all verden pleide hun å ha synåler og sy tråd? Hun endevendte kisten, og i bunnen av en smørtine fant hun det hun lette etter. Nisser flest er selvforsynte med det meste og må være sin egen skomaker, møbelsnekker og ølbrygger, men skomakernålen til Nissefar egnet seg ikke til slike små tøylapper. Lurve-Laura var dessverre ikke så flink til å sy, så hun måtte spørre de to storebrødrene som var hjemme, om hjelp til å sy lappene sammen. Etter å ha strevd en god stund, var det lille flagget endelig ferdig. Da var hele nissestua i kottet et eneste rot. Tøylapper og trådsneller lå strødd utover, kisten var tømt, og det samme var smørtinen med sysakene. Det eneste Lurve-Laura tenkte på, var om planen hennes ville lykkes. Derfor ba hun brødrene om å rydde opp, mens hun selv smatt utpå gangen. Der holdt hun det lille flagget opp mot lyset, så begynte hun å hoppe og danse av begeistring. Slik, akkurat slik, måtte det norske flagget se ut! Hun hørte en lyd og snudde seg, men heldigvis var ingen å se. Hun kunne ikke ta sjansen på at noen oppdaget henne, derfor gjorde hun seg straks usynlig. Deretter listet hun seg stille bort til døren. Et øyeblikk sto hun svimmel av spenning før hun våget å ta mot til seg, åpne døren på gløtt og smyge seg inn. De fornemme herrene satt rundt et stort bord og så forferdelig høytidelige ut. Hjertet til Lurve-Laura satt helt oppe i halsen. Skulle hun våge …? Med dirrende knær og klaprende tenner smøg hun seg bort til Christian Frederiks stol, klatret et stykke opp og stakk flagget i lommen hans. Kongressen hadde lagt frem sine forslag, nå skulle Grunnloven undertegnes og Christian Frederik velges til Norges konge.

– Nå! tenkte Lurve-Laura. Nå er øyeblikket inne.

Dermed klatret hun opp på stolen til arveprinsen, videre opp på bordet, grep tak i pepperbøssen hun hadde i lommen, og da arveprinsen bøyde seg litt frem, sendte hun en støvsky av pepper opp mot nesen hans. Det gikk som hun håpet. Arveprinsen nøs og grep straks ned i lommen etter lommetørkleet. Da stirret han først uforstående på det han holdt i hånden, før ansiktet hans lyste opp i et stort smil. Han løftet det underlige lommetørkleet opp i været slik at solen som skinte inn gjennom det store vinduet, falt rett på det og fikk fargene til å lyse i rødt, hvitt og blått. Herrene i salen hadde fulgt med på opptrinnet og stirret målløse på det lille flagget arveprinsen holdt i hånden. For de så straks at det var et flagg.

– For et flott flagg Deres Majestet foreslår, kom det imponert fra en av dem.

– Det er jo et norsk flagg.

– Norsk? utbrøt en annen. – Hvordan vet de det?

– Det er jo slik det norske flagget må være, svarte mannen.

Da begynte én å klappe i hendene, snart fulgte en annen etter, og det hadde ikke gått lange stunden før klappsalvene runget i hele salen. Sju år senere ble det første norske flagget i rødt, hvitt og blått innført, foreløpig bare for handelsskip i nære farvann, og i 1905 fikk Norge dette flagget som sitt nasjonalflagg. Lurve-Laura var kry.

– Og likevel er det ingen som vet hvordan det egentlig gikk til, humret hun fornøyd.