Redaksjonen i NorskeSerier Cappelen Damm kontaktet meg fordi de vil skrive litt om hva leserne mener om forskjellige serier. Det er ikke gått forlaget hus forbi at jeg er en ihuga leser og har lest det meste av de fleste av deres serier. I tillegg er jeg mann, og det er sjelden at menn forbindes med serieromaner. Jeg ble spurt om jeg ville skrive noen ord om hvordan jeg oppfatter serien Morshjerte av Anne-Lise Boge – både som leser og mann – denne helt spesielle og gripende serien, der kvinners liv og valg står i fokus.

Hør navnet – Anne-Lise Boge – og hva tenker du? For meg er hun den beste serieromanforfatter vi har. Få har skrevet, dratt meg med, fått meg til å gråte, le og bli bergtatt sånn som hun gjør i sine bøker. For meg personlig er det ingen serieromaner som Arvesynd. Det er den beste. Den har virkelig satt seg i meg. Historien om folket på Stornes er levende for meg den dag i dag, selv om serien ble avsluttet i 2005 – for 10 år siden!

La oss skru tiden tilbake til 2009. Morshjerte ble lansert. Vi som leser og abonnerer på mange serier, fikk denne første boken gratis ifølge med en annen bok. Jeg husker at jeg tenkte: Hvordan blir denne serien, etter en slik suksess som Arvesynd? Det heter seg at en suksess kan ikke gjentas. Det kan i hvert fall jeg raskt avkrefte som løgn. Morshjerte har bergtatt meg! Jeg startet og ble straks hekta! Dette er en helt annen historie enn Arvesynd.

Som et realt mannfolk er det umulig for meg å sette meg inn i det spesielle forholdet mellom mor og barn – graviditet, fødsel og de tette, tette båndene. Det sies at barn er kun til låns, vi eier dem ikke. Og det er sant, det har denne serien lært meg.  For dem som ikke har lest Morshjerte, handler den om Maren, en ung jente som lever i en bygd et sted på Nordvestlandet. Hun blir gravid, føder barnet og setter det bort. Dette blir en tung bør som Maren må bære på hele livet. Jeg skal ikke ta hele serien her, men poenget er: Ingen har før skrevet om dette på den måten Anne-Lise gjør. Ekstra sterkt er det også når vi gjennom intervjuer og tv-program vet at deler av historien er om henne selv, hun skriver delvis om eget liv og egne livserfaringer. Livets skole kan være hard.

Hittil har det kommet 24 bøker i serien Morshjerte. Gjennom skjærsilden var tittel på bok 24. Bare å høre tittelen gir meg frysninger. Det var faktisk i denne boken det gikk opp for meg hva «morshjerte» er. De første tre kapitlene var veldig sterke å lese, og aldri før har tårene mine falt så ukontrollert. Man kunne føle Odas smertehelvete etter å ha mistet datteren sin i det vi i dag kaller krybbedød. Det må være det verste et menneske kan oppleve: å miste et barn. Kan livet noen gang bli som før etter noe sånt?

Det er en person som jobber med Morshjerte, som kanskje blir litt glemt, og det er Ingun Mickelson. Det er hun som tegner og illustrerer forsidene på bøkene. De er så flotte! Hun tegner folkene slik de er, sinnsstemningen de er i og fanger hele boka.

Personlig er det bok 16, Når englene gråter, som er min favoritt. Det er i denne boka Marens liv tar en ny og dramatisk vending. Jeg gråt meg igjennom den, det var et rent helvete faktisk, jeg får gåsehud hver gang jeg tar i boka.

Mange spør meg hva som griper meg så med Morshjerte. Det er alt, egentlig. Anne-Lises måte å beskrive personer, natur og steder på er helt unik. Ingen klarer det som henne. Og jeg ser på meg selv som en dreven serieromanleser. Har  lest det meste av de fleste. Anne-Lise Boge har et budskap med denne serien, og jeg har fanget alt hun vil dele med oss. Hvordan går det an å gi fra seg barnet sitt, leve videre med det, og hvordan går det med dette barnet?  Jeg er nok en over gjennomsnittlig følsom person. Føler Morshjerte-serien har gjort meg mer voksen, på et vis. Mens jeg har fulgt denne serien, har jeg også fått egne livserfaringer, som har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg har ved flere anledninger, som f.eks. lanseringer, signeringer og fest på forlaget, hatt gleden av å møte Anne-Lise. Det har vært spennende å høre henne fortelle hvordan hun skaper seriene sine og får levende liv inn i personene som det handler om. Som hun selv sa til meg ved en anledning: «Det er av sårene og arrene i sjelen min at seriene mine blir til.»

Jeg håper alle dere som leser dette, har like mye glede av Morshjerte som jeg har. At dere er glad i Maren og Oda, ler og gråter sammen med dem. Og at dere kanskje, slik som jeg, har lært mer både om dere selv og livet ved å lese denne serien.

Så er det bare å vente på neste bok – og glede seg!

Varm januarklem fra Gisle