Hunden min Connie og jeg. Nå skal hun snart forlate meg.

Jeg pakker bilen før jeg henter Connie. Foran den åpne bildøren står en trapp som den yngste datteren min pleier å bruke når hun skal opp på hesteryggen.

Connie kikker opp på meg, forstår ikke hvorfor trappen står der. Jeg trenger bare å klappe på det nederste trinnet, for at hun skal skjønne at hun skal gå opp på det. Hun er klok, Connie.

Etter å ha satt meg inn, starter jeg og legger ut på det som jeg aner blir vår siste tur til fjells.

Solen står i sterk kontrast til hvordan jeg har det inni meg, og landskapet forandrer seg mens jeg kjører, overalt ligger snøen.

Endelig fremme bærer jeg sakene mine inn og slipper Connie ut av bilen, henter vann og fyrer opp i ovnen. Hele tiden er tankene mine hos henne. Jeg er bekymret, følger hele tiden med på hvordan hun beveger seg.

Jeg har sovet dårlig de siste nettene, men ønsker likevel denne tiden alene med henne. Vi liker oss her på Sjusjøen, vi har gått mange turer her, Connie og jeg, langs veien og i fjellet.

Connie ivrer alltid etter å gå tur, men rusleturen vi tar etter at jeg har gjort alt klart i hytta, er ikke på mer enn et par hundre meter. Da stanser hun og ser på meg, lurer på om vi ikke heller skal gå tilbake.

Jeg er tung om hjertet da jeg snur. Før kunne vi gå kilometerlangt, nå halter hun litt, det begynte hun med for et par dager siden, etter små anstrengelser, og jeg lar henne bestemme.

Ikke alle er så heldige å få ha en hund i nesten elleve år. Jeg er glad og takknemlig for at jeg har kunnet være sammen med henne så lenge.

Kvelden er fylt av stillhet og et leit sug i brystet. Det er feil, men jeg er fylt av savn allerede.

Natten blir lang og søvnløs, og da morgenen kommer, ringer jeg dyrlegen Helene. Jeg forteller hvordan Connie har det, at hun er stivere når hun reiser seg, at hun er ustø, og det ser ut som om hun har begynt å få vondt.

Helene har hjulpet meg med Connie siden hun kom fra Holmestrand til Hadeland, vi er på fornavn, og hun vet alt om Connies helsetilstand. Det er hun som har skrevet ut resept på kortison og nyremedisin. Det er hun som har tatt helsesjekk hvert år, for å se til at alt er som det skal være.

– Connie er en gammel dame. Som dyrlege vil jeg råde deg til å avlive henne, hører jeg stemmen i den andre enden si. – Du har gjort det du har kunnet for henne, Connie har hatt det godt hos deg, men nå er tiden inne. Hun kan ikke få smertestillende, det går ikke sammen med de andre medisinene.

Da samtalen er over, setter jeg meg ned med hendene for ansiktet og gråter. Det er som om all verdens smerte skyller innover meg. Hun er bare en hund, sier mange, men for meg er hun betydningsfull. Jeg er så inderlig glad i henne og vil helst ikke miste henne.

Jeg har visst det en stund. Jeg har merket hvordan hun sakte, men sikkert, er blitt verre. Jeg har visst at det går mot det ene og uunngåelige. Jeg visste det da jeg satte meg i bilen. Jeg tenkte på det da jeg la meg, og hver gang jeg våknet under trykket fra et lokk av uro. Intuitivt har jeg følt det lenge. Hun har ikke hatt smerter tidligere, ikke det jeg vet, men nå er de der, og jeg er nødt til å slippe.

Jeg har planlagt å være på hytta i noen dager, og jeg bestemmer meg for at jeg ikke skal dra hjem i hui og hast. Vi skal ha det fint disse dagene, Connie og jeg, selv om turene er korte. Selv om hun sover tungt og mye. Selv om jeg plages av vonde følelser, det verste er usikkerheten. Kan jeg gjøre mer? En venninne snakket om kiropraktor, er det noe jeg bør prøve?

Da jeg hentet Connie, tenkte jeg ikke på at hun en gang skulle dø. Jeg elsket henne fra første øyeblikk, og den dagen hun tok sine første skritt mot meg, krøp hun inn i hjertet mitt og forble der.

Det hører med til historien at hun pistret og skrek i bilen hele veien hjem. Hun mislikte å kjøre bil den gangen, det gjør hun fremdeles.

Vi har vært sammen tjuefire timer i døgnet hver dag i nesten elleve år. Hun er en del av meg. Hun gir meg inspirasjon og glede. Hun øser ubegrenset av sin kjærlige vennlighet, til meg og alle vi har omkring oss.

Nå er det snart slutt på å klappe den myke pelsen. Slutt på å se inn i de brune, vakre, tillitsfulle øynene, tenker jeg og ser glimt fra fortiden.

Connie har alltid vært så glad i snø. Her aker hun seg bortover med snuta først

Connie har aldri hoppet på noen, aldri knurret på folk. Connie er rolig og myk, snill mot små og store. Derimot forandrer hun seg til en jeger når vi møter sau. For hun er ikke et menneske, hun er et dyr, en hund, disse instinktene klarer hun ikke å styre.

Hun har dratt mye skitt inn i huset mitt, etter lange og ofte regntunge dager. På gulvene svever det alltid hår, parkett og dørkarmer er slitt etter klørne hennes. Døren til verandaen og rekkverket er oppskrapet også.

Likevel elsker jeg henne, og hadde jeg kunnet velge, ville jeg hatt henne lenger.

Jeg setter meg på gulvet, forteller henne om tankene mine. – Jeg er lei for det jeg nå må gjøre, hvisker jeg og stryker henne over pelsen. – Jeg gjør det for din skyld, ikke min egen.

Hun møter blikket mitt, ørene ligger. Hun merker at jeg er trist, men jeg har ofte trøstet meg i den tykke pelsen hennes, som da mamma døde og søsteren min ble alvorlig syk. I tunge stunder har hun vært god å ha.
Andre ganger har jeg omfavnet henne i pur glede, bare fordi hun er der, og fordi jeg vil dele.

Det er enda noen dager igjen før hun skal forlate meg. Enda noen dager hvor vi kan være sammen. Jeg skal ikke gråte mer, men snakke med henne, fortelle henne igjen og igjen hvor glad jeg er i henne, og hvor vakker jeg synes hun er. Innvendig og utvendig.

Dette er den tyngste delen ved det å ta til seg et dyr. Når tiden nærmer seg avreise, må vi hjelpe dem til å få en human og smertefri avslutning. Det er alle dyreeieres plikt, det er min plikt, og det er det jeg snart skal gjøre. Jeg skal være der for henne hele veien ut. Helt til hun trekker sitt siste åndedrag. Hun vil føle seg trygg og være rolig.

Connie er gammel, hun klager ikke, men jeg ønsker ikke at hun skal ha det vondt. Pelsen skinner, øynene er klare, men hoftene hennes vil ikke mer. Jeg må innse sannheten og ikke kjenne så mye på mine egne følelser. Egoismen må dyttes inn i bakre rekker.

Med dette blogginnlegget ønsker jeg å hedre Connie. Jeg kunne ha skrevet en bok om alt vi har opplevd og hvor fantastisk hun er, men det blir med dette. Hun er den beste jeg vet, en trofast sjel som har lært meg mye om kjærlighet.

Dessuten tror jeg at når hun er borte, og jeg legger ut på mine turer, vil hun vandre i mine fotefar. Når jeg legger meg om kvelden, vil hun ligge ved siden av sengen min. Og når jeg
skriver, vil hun ligge ved stolen min i påvente av at jeg skal bli ferdig, slik at vi kan gå tur.
Og en dag … En dag skal vi ses igjen.

 

Takk, kjære Connie, min beste venn og turkamerat. Takk for alt du har gitt meg. Takk for alt.

Din beste venn Jane