Dette bildet er fra i fjor sommer, da jeg var på resaerch-tur til Engeløya.

Da jeg var liten jente, interesserte ikke eventyr meg. Å høre om troll, Rødhette eller Snøhvit syntes jeg var ganske kjedelig. Men når farmora mi fortalte om sin barndom, satt jeg som et tent lys. Jeg kunne ikke ha begynt på skolen ennå, men fortsatt minnes jeg mange av historiene hennes. Og noen har jeg brukt i bøkene mine.

Jeg var så heldig at farmor og farfar bodde bare femti meter fra oss, så hver dag kunne jeg besøke dem. Til det andre settet med besteforeldre var det en hel liten reise. Så dem besøkte jeg mest om sommeren og i noen vinterferier. De pleide å fortelle om draugen, huldra og gjengangere. Jeg lyttet i skrekkblandet fryd og sugde til meg hvert ord. Også disse historiene har jeg brukt i bøkene mine.

Jeg har tatt i bruk både dette og gårdene hvor de bodde, som modeller når jeg skriver. Noen av dem er faktisk også blitt brukt som personer, med sine riktige navn og virkelige hendelser.

Jeg har nok alltid hatt en stor interesse for gamle dager, så å skrive fra en svunnen tid falt seg ganske naturlig. Jeg tenker ofte på hvordan mine formødre og forfedre levde. De var enkle sjeler som forlangte lite. Kanskje nettopp derfor synes jeg det er ekstra fint å kunne videreformidle noe av deres liv gjennom bøkene mine.

Når jeg nå skriver en helt ny serie, valgte jeg å legge historien til Engeløya i Steigen. Jeg syntes stedet virket spennende, og etter et par besøk der begynte romanpersonene mine å tre fram i fantasien min. Her bodde doktor, lensmann, prest og mange andre tett på hverandre. Mange bilder er blitt tatt derfra, og står jeg litt fast, tar jeg bare en titt på dem. Jeg kommer helt sikkert til å besøke stedet flere ganger, og notatboka blir antagelig full av ideer også da.

Vinterhilsen

Trine Angelsen