Under en høy og knallblå himmel er det samlet rundt 2–3000 mennesker fra

alle verdenshjørner for å se den totale solformørkelsen. Den 20. mars er en dato mange solformørkelses-samlere har ventet lenge på.

Folk står i grupper utover den stivfrosne, hvite tundraen. Det er kaldt. Veldig kaldt. Minus 17.

Ser man seg rundt, er det nesten like mange fotostativer og telelinser å se som mennesker. Det skinner i firkantede papirbriller med nesten ugjennomsiktige plast«glass». Alle ser mot solen. Og venter.

Så begynner det. Sakte eter månen seg innover solskiven. Først bare en liten bit, som biten av eplet som er symbolet for Apple. Deretter blir den halv, så til en banan og deretter en smal sigd, som til slutt ender i en glødende liten sigarettglo i kanten på solskiven før det mørkner.

Solen er nå en sort skive med glødende, hvite kanter. Og den hvite verdenen rundt oss hylles inn i en blågrønn skumring. Et jubelbrus bryter stillheten over hele tundraen.

Det er fullbårent …!

Noen sekunders stillhet, skumring og – kulde. Temperaturen er sunket til 23 minus på få sekunder. Så dukker «sigarettgloen» opp igjen, denne gangen på motsatt side. Det er over. Lyset er tilbake.

Takk til naturen som gir oss slike forestillinger, og takk for lys og varme fra en sol som i noen minutter lekte gjemsel med oss mennesker …