Har du noen gang lyttet til stillheten? Den hele og rene stillheten som bare kan høres der alle våre moderne remedier ennå ikke er blitt dominerende.

Kanskje har det noe med alder å gjøre, at man drømmer seg mer sjelden bort til fjerne reisemål, storbyer, sandstrender, støyende steder med andre kulturer. I stedet drømmer man seg tilbake til det opprinnelige, skogen, fjellet og stillheten.

Jeg er glad det er en drøm som kan gå i oppfyllelse, hvert år.

Ennå, nå som mange opplever de første vårtegn, med en sol som stiger høyere på himmelen og faktisk gir litt varme, så ligger vinteren fortsatt over landskapet som vi stadig vender tilbake til. Ennå skal snøen og kulden holde grepet i flere måneder. Og sommeren er på sitt beste først mot slutten av juli og i begynnelsen av august. Før landskapet igjen, etter disse korte sommerukene, lukker seg for en ny vinter.

Forfedrene, slike som vi skriver om i vår serie Rosemalt, skapte seg et liv på disse traktene lenge før noen fant opp ordene rekreasjon og turist. De levde av det som naturen ga, det som beitedyrene kunne finne og omsette i melk og kjøtt. Viltet de jaktet på. Fisken i sjøen. De hadde til og med sitt eget meieri her inne, milevis fra der folk bodde på vinteren. Hva tenkte de om denne stillheten som de også må ha opplevd? Vi vet ikke, men vet at uten selv å ha opplevd det samme kunne vi ikke skrevet som vi gjør.

Nå som det er blitt nasjonalpark, er det flere som oppsøker Forollhogna, men de fleste går veien fra parkeringen og opp til den enslige toppen. Når vi velger stier utenfor denne allfarveien, er det sjelden folk å se.

Og på kvelden, etter at alle fotturistene har dratt hjem, har vi fjellet for oss selv.

Fjellet og stillheten.

kveld på Nystuvollen

Annikki på fjellet

Kveldshimmel

 

Jan Erik Øvergård