I 2003 studerte jeg journalistikk på BI i Oslo, og en av oppgavene var å skrive et portrettintervju. Jeg var på den tiden en ivrig leser av norske serier, og en av forfatterfavorittene var Jane Mysen. Jeg hadde slukt Utvalgt av gudene da den kom, og holdt på med Barn av månen. Jeg bestemte meg derfor for at jeg ville intervjue Jane, og ble glad da jeg fikk positivt svar. Spent og en liten smule nervøs satte jeg meg på toget på Oslo S og reiste til Hadeland en regntung oktober-dag. På togstasjonen ble jeg møtt av en blid og imøtekommende forfatter, og sammen reiste vi hjem til huset og skrivestuen hennes på Roa. Jane viste meg rundt, serverte baguetter og snakket med meg som om hun hadde kjent meg lenge. Hun fortalte om oppvekst, arbeidsliv og om forfatteryrket og bøkene hun hadde skrevet.

Jeg hadde lenge drømt om å bli forfatter, og allerede 9 år tidligere skrev jeg utkastet til en serieroman-ide. Det skulle senere bli til Farlige krefter, men det visste jeg ikke denne dagen i 2003. Jeg benyttet anledningen til å be om skrivetips, og Jane svarte åpenhjertig på alt jeg lurte på. Vi fikk god kontakt og utvekslet blant annet musikktips som kunne brukes under skriveprosessen. Jeg reiste fra møtet med masse positiv inspirasjon, og var fast bestemt på at en dag skulle også jeg bli utgitt serieromanforfatter. Møtet med Jane hadde gitt meg troen på at det kunne være mulig, og to år senere ble jeg kollega med Jane på daværende Cappelen forlag.

Nylig hadde jeg en liten opprydning på datamaskinen, og da kom jeg over portrettintervjuet jeg gjorde den gangen. Dere får overse eventuelle skrivefeil og dårlige formuleringer og oppsett. Jeg var, som nevnt, fortsatt student da dette intervjuet ble laget og har latt Norske Serier-bloggen trykke det helt uredigert. Senere har jeg, som journalist, hatt flere portrettintervjuer på trykk blant annet i Budstikka, men dette var det aller første jeg noensinne skrev og derfor har det en helt spesiell verdi for meg:

RENKEVEVERSKEN FRA ROA

Det kommer ikke en lyd fra skogen som omkranser det store gårdstunet og hun trekker pusten dypt ned i lungene – sanser hvordan kraften fra grantrærne fyller hver pore i kroppen hennes. Blikket vendes innover i hugen og så ser hun dem, Nornene. Spørrende holder de livstrådene opp foran henne og med en håndbevegelse gir hun dem tegn om hvem de skal klippe eller veve sammen denne dagen.

Akkurat slik ville kanskje Jane Mysen formulert seg dersom hun skulle gjort seg selv til hovedperson i en av sine bøker, tenker jeg og følger Jane Mysen med blikket idet hun skjærer opp varme bagetter og henter ost og skinke fra kjøleskapet.

-Håper ikke det er altfor rotete her, jeg prøvde å rydde litt før du kom. Jane smiler mens hun danderer maten på det massive kjøkkenbordet i tre. Men jeg kan ikke finne mye på det hjemmekoselige kjøkkenet som vitner om en husmor som skriver i opptil 15 timer hver dag, og har ferdig en ny bok hver eneste måned. – Jeg jobber veldig intenst med stoffet, forklarer Jane mens Astro stryker seg mjauende langs beina hennes. -Jeg tror heller ikke at bøkene blir noe dårligere av et jeg skriver en ny hver måned. Jeg tror faktisk de blir bedre. Hun smører på en bagett og et øyeblikk virker det som hugen hennes vandrer fire år tilbake, til den dagen en astrolog gjorde henne oppmerksom på et prosjekt hun var nødt for å fullføre for at det skulle bli en suksess.

-Jeg har alltid drømt om å bli forfatter. Det var som å sette i gang en drøm, jeg mener man må jo bare prøve. Hun ser på meg og jeg tenker med ett på alle mine egne uferdige bokdrømmer som ligger trygt forvart i skrivebordsskuffen hjemme.

Prosjektet astrologen snakket om var nemlig bokmanuskriptet til ” Skjebnetro”. Den første boken i serien ” Utvalgt av Gudene”. Et manuskript Jane hadde påbegynt for flere år siden, men aldri fullført. Hun hentet de uferdige sidene ut fra kjøkkenskuffen og satte på filmfremviseren i hodet. Etter et par uker med intensiv jobbing og tankespinn akkompagnert av Roger Pontare og ERA, var boken ferdig, nå begynte arbeidet med å finne et forlag som ønsket å publisere den. –Jeg hadde egentlig først tenkt å gi ut en bok trilogi og bli verdenskjent, derfor ville jeg bare ta kontakt med de største forlagene først. Jane henter ned en malende katt på oppdagelsesferd på kjøkkenbenken, før hun fortsetter: -Jeg startet på toppen i telefonkatalogen og begynte med Aschehoug. Der møtte jeg en så ukoselig dame at jeg avsluttet samtalen rimelig raskt. Så trakk jeg pusten dypt og ringte neste på listen, Cappelen forlag. Det skulle vise seg å bli et lykketreff. Forlaget hadde nettopp startet en ny avdeling for underholdningslitteratur og de bestemte seg for å satse på husmoren fra Roa. Men ikke nok med det, de ønsket seg en hel bokserie. Jeg lovet dem 20 bøker uten helt å vite hva jeg gjorde, men det var en kjempesjanse som jeg ikke kunne la gå fra meg.

På selveste 40 årsdagen hennes ble ” Skjebnetro” lansert med et startopplag på 95 00 eksemplarer. -Alt gikk egentlig veldig fort. Jane stryker over pelsen til Astro som har hoppet opp i fanget hennes. -Jeg har egentlig vært veldig heldig!

At det var forfatter Jane skulle bli, var ikke helt de planene faren hadde for henne under oppveksten i Vestbygda på Harestua. Faren var veldig glad i å ta med de 5 barna på turer i skog og mark, og allerede som femåring ble Jane introdusert for hans store interesse langrenn. Interessen smittet over og Jane begynte etter hvert å trene aktivt, noe som kan forklare hvorfor kvinnen jeg har på den andre siden av bordet ser langt yngre ut enn sine 43 år. -Jeg elsket å konkurrere og var ganske god. Jane slipper katten ned på gulvet og drar beina godt oppunder seg på den lille kjøkkenstolen. -Pappa hadde nok håpet at jeg skulle slå igjennom på den fronten, men jeg ble synlig på en helt annen måte.

Da den unge skiløperen kom i fjortenårsalderen, la hun nemlig skiene på hylla og vendte den glødende interessen mot guttene på Harestua i stedet. Jane kuttet også ut å snakke, noe som gjorde foreldrene enda mer fortvilet. -Jeg skrev heller i dagboken min. Å føre en dagbok er kjempesmart, særlig for ungdommer med turbulente følelser og tanker. Men det var ikke bare negative tanker som kom til uttrykk i Janes etter hvert mange dagbøker. Her vevde hun også drømmer om nye flammer og svermerier. Bladet Romantikk var et av dem som fikk nyte godt av disse skribleriene. Hit sendte Jane inn ikke mindre enn ti forskjellige varianter av mitt første kyss. -Jeg er et følelsesmenneske og har lett for å fange opp stemninger. Når jeg er glad skriver jeg mye og lett. Jeg skriver også mye og lett når jeg er deprimert. Jane gjør et stort poeng ut av det å sette seg inn i følelsene til hver enkelt person i bøkene sine, slik kan hun lettere beskrive det vedkommende tenker og sanser.

-Du er vel født i krepsens tegn du også da, spør jeg og legger ved penn og blokk et lite sekund. Det blir stille fra den andre siden av bordet og Jane ler. -Ja nesten, jeg er fisk. Både i ascendenten og fødselstegnet. Jeg følger spent med idet hun forklarer hvordan hun benytter seg av stjernetegnenes personkarakteristikker til å gi menneskene i sin nye serie ” Barn under Månen” personlighet. -Gunther, en av hovedpersonene er skorpion. Han drømmer mye og er lidenskapelig. Mye blir en lek i hans øyne. Jeg skulle gjerne vært litt mer som han, like sorgfri.

På tross av at forfatterinnen bruker astrologi som et verktøy i skriveprosessen, er det slettes ikke noe hun tror blindt på. Ei heller vil hun kalle seg personlig kristen eller en forfekter av æsatroen som står så sterkt i ” Utvalgt av Gudene”. På harddisken i skriveværelset hennes troner en ny innkjøpt buddha – statue som et symbol på Janes nyeste fascinasjon. -Tro er noe jeg er veldig opptatt av og jeg har tenkt å sette meg inn i alt. Jeg pleier å si det sånn at jeg tror litt på alt. Akkurat nå har jeg bestilt koranen som jeg gleder meg til å begynne å lese i.

Spøkelser, ånder og andre arme sjeler som vandrer hvileløst rundt her på jorden er noe hun derimot tror veldig sterkt på. Det er også en av grunnene til at den ellers så rolige kvinnen ble vettskremt av programmet Åndenes Makt som går på TVNorge på søndager. Da er det kanskje ikke så lett å skjønne at vi snakker om den samme kvinnen som elsker å meske seg med avkuttede hoder og armer idet hun lar vikingene herje fritt i bok etter bok. Men forståelsen kommer bare vi spoler tiden en del år tilbake, for det var slettes ikke tilfeldig at Jane valgte vikingtiden som bakteppe for sin første bokserie. Fra hun var liten har hun alltid vært fengslet av alt som har med indianere å gjøre og det var ikke sjelden at man på slutten av 1960 – tallet kunne skue en mørkhåret pike med kniv i beltet, som barbeint listet seg frem i skogene rundt Harestua. De eneste gangene man kanskje kunne komme tett opptil henne var da hun stoppet opp og la hodet ned mot bakken for å lytte etter liv. Indianerinteressen ble også uttrykt gjennom de mange bøkene den unge Jane leste og serien om Hjortefot og bøkene til Linda Lay Schuler ble høyt skattede eiendeler. -Vikingtiden var en spennende tid. Astro kroer seg inntil den blodrøde skjorten hennes og synes å være enig, før den med et kjapt sprang er under bordet klar til å gå løs på den ene stolbenet med skarpt kvessete klør. -Vikingene levde på mange av de samme måtene som indianerne og like primitivt.

Etter å ha fullført grunnskolen hadde Jane en kort gjesteopptreden ved handelshøyskolen, før hun innså at regnskap ikke lå for henne. I stedet skaffet hun seg jobb ved postgirokontoret i Oslo, en jobb hun trivdes så godt i at hun like godt ble værende i 11 år. Mon tro var det også her hun fant næring til noen av de sterke kvinneskikkelsene som preger bøkene hennes, for å spinne drømmer hadde hun nok av tid til den nye jobben. -Jobben var ikke den mest avanserte, selv om jeg fikk lov til å kalle meg revisor. Jane lener seg tilbake i stolen mens hun børster vekk et usynlig svart hårstrå fra den røde skjorten. -Jeg satt ved en pc og en skrivemaskin og skrev utbetalingsbilag. Det var ikke den mest spennende jobben man kan tenke seg, men jeg liker kjedelige jobber for da kan man drømme seg bort underveis. Jeg har mange ganger tenkt på å skaffe meg jobb i kassa på butikken for å spe på inntektene. Da kan jeg lage meg bøker i hodet og skrive dem ut når jeg kommer hjem.

-Føler du at man må ha opplevd mye for å kunne skrive slik som du gjør?

-Jeg vil si det sånn at det er en fordel å ha litt livserfaring og ha opplevd litt leit i livet. For å få kunnskapen til å skrive er det viktig å ha møtt litt motstand. Og Jane vet hva hun snakker om. For 2 år siden skilte hun seg fra barndomskjæresten etter atten års ekteskap. En opplevelse hun ikke ville vært foruten i dag. -Motgang gjør en sterkere og det har gjort meg til den personen jeg er i dag. Når det gjelder skilsmissen så er det slik at noen ganger må man leve en del år for å finne ut av ting og vi vokste simpelthen fra hverandre. Man får heller ikke utviklet seg dersom man blir sammen noen for tidlig, filosoferer Jane

” Utvalgt av Gudene ” og nå den nye bokserien hennes ” Barn Under Månen” er spekket av forviklinger og intriger, og det å renke sammen bøker er noe Jane kan, som liten var hun nemlig litt av en intrigemaker selv. -Jeg var ganske flink til å få de voksne til å like meg, samtidig som jeg var ganske utspekulert og oppfinnsom ovenfor venninner. Med glimt i øyet forteller Jane om den gangen en av venninnene hadde fått seg ny sykkel og stolt viste frem vidunderet. Jane plukket like godt opp en gren som hun med stor presisjon stakk inn i hjulet på sykkelen, slik at alle eikene ble ødelagt. Mismodig måtte venninnen se på mens faren hengte den ødelagte sykkelen oppunder taket i garasjen. Det ble ikke flere sykler på den jenta. Men Jane var heller ikke snauere enn at hun tok med seg lillesøsteren på renkestrekene sine. Et år ved juletider tok hun med seg søsteren inn til en av naboene, som var borte, og sto på en stol og plukket ut ting fra en julekalender. -Jeg og søsteren min brukte også å få hver vår marsipangris til jul, fortsetter Jane. -Jeg spiste som oftest opp min med en gang, mens søsteren min sparte på sin. Grisen brukte hun å sette på en hylle i stua og en dag gikk jeg bort og tok den ned og spiste opp hele baksiden. Så satte jeg den tilbake slik at den så urørt ut. At Jane er glad i mer enn godteri, gir den velfylte hyllen med kokebøker på kjøkkenet tydelige signaler om, dessverre har det seg slik at Jane ikke klarer å følge en eneste oppskrift. Dette kan gi seg utslag i sjokoladekaker uten mel og røykfylte kjøkken. Enda godt at søsteren driver eget Cateringselskap, ellers er det ikke godt å si hvordan maten til den yngste datterens konfirmasjon ville sett ut. Men at den ville blitt fargerik, det er jeg ikke det minste i tvil om.