Ellinor Rafaelsen møter oss med rolig stemme og et lekent blikk. Hun sier selv at hun fremdeles har den lille jenta i seg, på tross av de nå sytti år. Kanskje er det derfor hun hun hver dag klarer å skape nye historier, som norske lesere kan leve seg inn i?

Hun har hatt enorm suksess, men er likevel en ydmyk forfatter som betrakter livet sitt. Siden debuten har hun skrevet utrolige 122 romaner, mange av dem i ulike serier, som Nye horisonter og Nordlysets døtre. Hun har en enorm produksjonskapasitet, med utgivelse omtrent hver sjette uke de siste årene. Høsten 2015 lanserer hun sin åttende serie: Veien hjem.

– Jeg har arbeidet hardt hele livet, fra tidlig ungdom. Skrivingen har alltid vært med meg i en eller annen form, ikke minst gleden over å finne på historier.

Ellinor Rafaelsen har en forsiktig, nordlig dialekt som stammer fra Mo i Rana, hvor hun er født og oppvokst. Men lysten til å reise og oppleve verden førte henne ut av landsdelen og landet. Hun har bodd flere år på Svalbard og i Spania og hun elsker å reise, men er nå bosatt i Drøbak. Når hun ikke skriver, bruker hun tiden sin på barnebarn og gode naboer.

– Jeg tenkte på det senest på 17. mai, da jeg så flagget bli heist. Jeg er så heldig som får bo i dette landet uten å måtte gjennom en lang søknadsprosess. Jeg er heldig som har rent vann … familie og venner rundt meg.

Enkelte tror at serieromaner alltid er lagt til en norsk bygd på 1800-tallet, men Ellinors serier viser at dette er en snever oppfatning. Hennes univers spenner seg gjerne over en tid godt inne på 1900-tallet og over flere slektsledd. TV-serier som Downton Abbey og Mad Men handler også om dette tidsrommet, og det er flere som trekker paralleller mellom serieromanene og TV-seriene som nå herjer i norske hjem. For er det ikke den samme glupske appetitten på en god historie, en vakkert skildret univers og interessante hovedpersoner som gjør at vi vi må ha neste sesong? Som får oss til å diskutere intrigene og drømme oss vekk? Og som gjør at vi knapt klarer å vente på mer?

– Mine lesere kjenner seg igjen i følelsene og skjebnene som jeg beskriver. Jeg skaper i hver serie ulike rammer hva gjelder tid og geografi, men relasjonene og problemstillingene er tidløse.

Ellinor synes det er synd om noen velger å se på serielitteratur som «noe annet» enn vanlige romaner.

– Som regel er det de som ikke har lest, som kritiserer. Og jeg tror dessuten at serieromanene må leses på riktige premisser. Vi som skaper serier, bygger en hel verden. Det er mange grunnsteiner som skal legges, og leseren trenger gjerne litt tid på å bli kjent med karakterene. En frittstående roman har mye kortere lesetid, og serier bør derfor gis en passende mengde tid for å bli vurdert riktig.

De senere årene har andelen kriminallitteratur økt jevnt i bokhandelen, og krim er jo også en sjanger som til en viss grad følger regler for oppbygning. Krimfansen er i stor grad menn, og det er interessant å se at denne formen har «rykket opp» i rekkene, mens serieromanens anseelse har blitt liggende brakk.

– Men interessen for serieromanene øker likevel jevnt og trutt, sier Ellinor megetsigende.

Ellinor gjør som regel mye forarbeid for å gi et riktig bilde av stedene, gjerne i utlandet, og av tidsånden som hun skildrer. Mye av arbeidsdagen består i å sjekke detaljer. Men den viktigste ingrediensen i arbeidet er fortellergleden. Helt siden barnsben har Ellinor fortalt fritt, og hun gjør det fremdeles muntlig for barnebarna. Finner på ting der og da, og bare spinner seg videre.

– Det er kanskje det som er koden for å lykkes. Leseren blir tatt med på realistiske reiser, og møter gjenkjennbare situasjoner. Men disse beskrivelsene og karakterene er ikke verdt noe om det ikke ligger en fantasifull beretning i bunn.

Våren 2015 har det i norsk media vært mye snakk om trakassering av kvinner på gaten og på nettet. Handlingen i Ellinors bøker har som regel funnet sted lenge før vår tid, men det å bli holdt tilbake er en tematikk som går igjen.

– Jeg tror det er bra med åpenhet, for det er kanskje her forskjellen mellom da og nå ligger. Vi kan snakke om ulikhetene.

Ellinors hovedpersoner har ofte en sterk utferdstrang, ikke ulikt hennes eget lynne. Og bøkene fortelles gjennom sterke kvinneskikkelser, og mange av problemstillingene er av feminin karakter.

– Jeg er takknemlig for å være kvinne, sier hun og rynker brynene et øyeblikk. – Det er mange tøffe krav som stilles til menn i dag. Det er befriende å kunne få lettere lov til å være … (hun leter etter ordet) … myk! sier hun og humrer.

Ellinor forklarer at hun gjerne bruker av egen erfaring og andres, noe hun er stolt av, for det er gjennom dette hun virkelig gir handlingen liv. – Kanskje det er derfor folk kjenner seg igjen, legger hun til med et åpent smil.