Hva er sant? Har det virkelig skjedd, en gang i tiden? Eller kunne det ha skjedd? Spørsmål som dette er ikke uvanlig fra lesere av serier og annen litteratur som henter sin handling fra flere generasjoner tilbake. Vi kom til å tenke på dette igjen da vi fikk se det som vår eminente illustratør, Kjetil Nystuen, hadde kommet opp med til omslag på bok 16 av Rosemalt.

Sentralt i illustrasjonen står vår hovedperson, Rebekka, med sitt første barn. Født i lønndom på setra, uten annen hjelp enn den allesteds nærværende budeia Margot. Klippen i vår fortelling og Rebekkas liv.

Margot skimtes i bakgrunnen, foran seterhuset. Margot som er blitt både en populær og kjær skikkelse, både for oss som skriver og for mange av våre lesere. Margot som har et svar på det meste, Margot som står nær de underjordiske og som vet hvilke urter og vekster som er godt for hva. Margot som blir budsendt når det er sykdom på folk eller fe. Margot som folk likevel er litt redde for.

Men så er det likevel ikke vår diktede person som er på illustrasjonen, for i virkeligheten er det Jan Eriks oldemor som er avbildet. Hun het Gunhild og var født på Rebekkas tid. Hun ble gift med sin Elling helt i begynnelsen av forrige århundre, og de levde sammen til de døde med bare måneders mellomrom midt på 1960-tallet. Illustrasjonen Kjetil har laget er basert på et bilde av Gunhild Øvergård fra 1960-tallet. Vi kan kanskje si at det er en hyllest til de virkelige menneskene, de som ikke var romanfigurer, men som faktisk levde på den tiden som vi skriver om.

Oldemoren, som Jan Erik har vage minner om, er altså fra samme tid. Hun kunne vært Margot, men er det ikke. Oldemor hadde andre kvaliteter, var kanskje også en klippe, slik vi beskriver Margot, bare på en annen måte.

Hun kunne vært som Margot, levd og virket som henne. Kanskje opplevd noe av det samme. Og kanskje gjorde hun det, for vi kan ikke vite alt om det våre oldeforeldre opplevde.

Så ja, noe sant er det i det vi skriver, selv om personene er diktet og aldri har levd. Sånn blir også vår serie, sikkert i likhet med mange andre, en hyllest til de som faktisk arbeidet og levde på den tiden vi skriver om.