I dag fyller Frid Ingulstad 80 år. Samtidig skriver hun nå på bok 80 i romanserien Sønnavind, og biografien Betzy har nettopp kommet fra trykkeriet.
Vi i forlaget feirer henne med en lunsj i Hønse-Lovisas hus ved Akerselva. Det er i dette området mye av handlingen i serien Sønnavind utspiller seg. Hovedpersonen Elise, som var 18 år og ukysset da serien startet, nærmer seg nå 60 og er oldemor!
Å jobbe som redaktør for Frid og for Sønnavind er ikke annet enn en fornøyelse. Frid leverer stødige manus, alltid i tide, og er bestandig blid og imøtekommende. Når man snakker om Frid, er det lett å snakke om store salgstall og millionopplag. Pressen er alltid interessert i dette. Men for meg som redaktør er dette uvesentlig, det er ikke noe jeg forholder meg til i det daglige. Det viktigste vil alltid være Frids tekster.
Frids fantasi og fortellerglede virker helt uendelig, og hun har en enorm skare med trofaste lesere – mange av dem har hun også jevnlig og direkte kontakt med. Hun er engasjerende og inspirerende, og det finnes ikke et kjedelig avsnitt i bøkene om familien ved Akerselva som vi etter hvert kjenner så godt, med Elise som fortellingens kjerne.
Fra hver eneste side i bøkene lyser Elises kjærlighet og omtanke for familien. Og hos Elise er familie et utvidet begrep. Alle er med, om det er «mine barn» eller «dine barn», svigerbarn, barnebarn, stebarn, foreldreløse barn, gatebarn eller «lausunger». Alle er med, alle er like mye verdt, og alle er velkommen hjem til Elise – så der kan det være ganske fullt til tider. Og når huset en sjelden gang er tomt, synes Elise det er deilig, for da får hun tid til å skrive (hun er nemlig også forfatter!). Jeg har en liten mistanke om at dette stemmer med Frids virkelighet.
Elise er opptatt av å kjempe for de svakeste i samfunnet, for fattige arbeidere, for kvinner og barns rettigheter. Hun er vaskeekte feminist, selv om hun ikke bruker det ordet. Hun utstår ikke folk som ser ned på andre, og hun hater snobberi, både av kulturell og annen art.
Bøkene til Frid er lærerike, fulle av humor og ofte veldig rørende. Flere ganger har jeg sittet med tårer i øynene mens jeg har arbeidet med tekstene. Det var da Elise mistet datteren Jensine, da sønnen Hugo havnet på Bastøy, og ikke minst da Elises nevø Halfdan i 1942 blir stående på Utstikker 1 og se på jødene som ble drevet om bord på dampskipet Donau. Plutselig legger han merke til en liten familie, hvor faren i siste øyeblikk dytter den lille sønnen sin inn i et skur, før han selv går om bord i båten uten å se seg tilbake. På denne måten redder han sønnens liv. Halfdan henter gutten ut så fort kaia er tom, og han havner hjemme hos Elise.
Nylig så jeg en diskusjon på Facebook hvor en leser lurte på hvor lang serien skal bli. En annen leser svarte raskt at hun håpet å få følge Elise og de andre helt fram til våre dager. Det synes jeg ville være flott, men også noe spesielt, ettersom Elise er født i 1887. I dag ville hun vært 129 år gammel!
Jeg ønsker å takke Frid, ikke for gode salgstall, men for hennes store skrive- og fortellerglede som gir både leserne og meg så mange gode lesestunder. Jeg håper på mange, mange flere.
Takk – og gratulerer med dagen!
