Mimremandag: Hvorfor skriver du, Anne-Lise?

I dag mimrer vi oss tilbake til 2011. Da hadde vi en føljetong her på bloggen, hvor forfatterne fortalte hvorfor de skrev, hva som inspirerer dem og hvordan de jobber. Dette er hva Anne-Lise Boge, forfatteren av Arvesynd og Morshjerte, svarte!

Tekst: Anne-Lise Boge

Jeg tror jeg er født med en usedvanlig livlig fantasi. Helt fra tidlig i barneskolen diktet jeg «serier» for mine medelever i håndarbeidstimene. Vi pleide å lese bok i de timene. En leste høyt i et kvarter – og så overtok neste mann. Det var ikke alltid like spennende bøker, og for meg – som i tillegg var en katastrofe i håndarbeid – ble timene lange. Så jeg foreslo at jeg kunne fortelle «en historie». Det ble godt mottatt, og historien varte gjennom hele skoleåret. Hva jeg fortalte? Husker ikke. Jeg diktet i vei, og håndarbeidstimene ble litt mindre forferdelige.

Jeg tror også jeg er født lesehest – om man kan være det da. Jeg ventet og ventet på å bli gammel nok til å få eget kort på Deichmanske bibliotek på Schous plass på Grünerløkka. Jeg vokste opp der, i den tiden Grünerløkka var det opprinnelige Grünerløkka. Jeg husker den store gampen som trakk vognen med melkeflasker til melkebutikken. Vi slo ball midt i gaten, for det var ikke mange biler – og vi hadde kaniner i bakgården.

Jeg fikk ikke låne mer enn 6 bøker i uken. Ble det flere ville lesingen gå ut over leksene, sa de voksne. Det hendte vel at jeg jukset litt med antall bøker.

Jeg har alltid likt å skrive. Mens de fleste av mine medelever opp gjennom gymnasiet stønnet over stiler og særoppgaver, var det det jeg likte best ved hele skolen. Men jeg hadde aldri i tankene at jeg skulle bli forfatter! Yrkesvalget gjorde jeg tidlig. Jeg ville bli lærer, og det ble jeg. Jeg har arbeidet i Osloskolen i 25 år og elsket det. Det er et ordtak som sier at man lærer så lenge man har elever. Det gjør man – det kan jeg underskrive på. Og så lærer man i livets skole.

Jeg fikk psoriasisleddgikt og måtte gi meg i skolen. Det var tungt. Jeg passer ikke til å gå uvirksom. Jeg ringte Allers og spurte om de hadde bruk for meg – og slik havnet jeg i ukepressen. I fem år skrev jeg noveller, virkelighetshistorier og fikk møte mennesker med vanskelige livshistorier og intervjuet dem. Jeg lærte utrolig mye i disse årene, både om skriveprosess og om menneskeskjebner.

Jeg ble bedt om å skrive en sommer-roman for Allers på åtte kapitler. Jeg – skrive «roman»? Men den romanen ble begynnelsen på Arvesynd. Min redaktør i Allers ble så begeistret for sommer-romanen min at hun ba meg gå til et forlag med den. Det første forlaget sa nei!!!, men det neste sa ja. Og så var jeg i gang som serieromanforfatter. Det var helt uvirkelig og utrolig – og veldig skummelt. Og det er det ennå!

  Morshjerte25

Arvesynd var en historie jeg hadde diktet på i 40 år! Da forlaget sa ja til meg, var det bare» å åpne dørene» – og ut strømmet alle «menneskene mine», som jeg allerede kjente så godt. Jeg sier ikke at det ble en lettvint eller enkel oppgave å skrive Arvesynd. Det er nok det som er feilen mange begår – de tror at det å skrive serieromaner  ikke kan være så vanskelig. Jo, det er vanskelig! Det er et helt eget konsept å skrive serieromaner, og leserne er ikke dumme. Har man ikke noe å fare med – har man ikke en historie man brenner for og et sterkt ønske om å formidle den til leserne, bør man styre unna. Da blir det mislykket – det er garantert. Uansett hva man skriver – noveller, romaner eller serieromaner – må man ha en dyp respekt for leserne sine. Man må levere dem det beste! Jeg fatter ikke vitsen med å sette seg ned og skrive, om man ikke har en brennende historie å berette. Derfor er det ikke noe minus om man er godt voksen når man skriver. Levd liv og livserfaring er en nødvendighet om du skal nå frem, mener jeg. Man må ha evnene til å komme under huden på folk – evnen til å røre ved følelsene hos de som leser. Skrive så de føler noe og kjenner seg igjen.

Jeg har skrevet Arvesynd – og holder nå på med min andre serie, Morshjerte. I begge seriene ligger mye av mitt eget liv i bunnen. Selvsagt har jeg skrevet det om, men det ligger så nært eget liv at skrivingen i lange perioder har fungert som ren terapi! Jeg tror ikke jeg bare hadde kunnet dikte opp en eller annen historie som ikke hadde gjenklang inni meg. Jeg skriver fordi jeg har en historie å formidle. Fordi jeg brenner for det jeg skriver. Og inspirasjonen… ja, den er livet. Mitt eget liv – og andre skjebner jeg kjenner til. Derfor betyr menneskene i seriene mine også mye for meg. Jeg lever med dem – dag og natt, bokstavelig talt. Det er fantastisk å få sitte og styre over dem og livene deres. Det må være det nærmeste man kommer å være en liten Gud, tenker jeg ofte.

Å skrive er et ensomt arbeid. Det er meg og pc-en. Men jeg skal ikke klage. Jeg føler meg priviligert som får til å skrive noe som mange liker. Noe som betyr noe for mange, rører ved mange. Da har jeg lykkes – jeg føler det slik.

God jul og godt nytt år til dere alle!

Anne-Lise