Frids favorittomslag

Når vi snakker om seriebøkene, pleier vi ofte å snakke om det som befinner seg mellom permene. Teksten, historien, figurene, dramatikken og følelsene. Men det som ofte gjør at vi løfter opp en bok, vurderer den og blir nysgjerrig på den, er omslaget. Omslagsillustrasjonen skal skape en stemning og fortelle noe om innholdet i boken. Vi har bedt forfatterne fortelle deg hvilket omslag de husker aller best, og først ut er Frid Ingulstad. 

Tekst: Frid Ingulstad

Det var ikke vanskelig å finne hvilket bokomslag jeg ville velge. Det er omslaget til bok 67, Tynget av skyld, og illustrasjonen er fra kapittel 7.

Jeg får en klump i halsen når jeg ser på denne illustrasjonen, den viser så veldig tydelig stemningen i dette kapittelet; Hugos fortvilelse og det rørende møtet mellom ham og den lille fattiggutten.

Sonnavind67

I tankene går jeg rett inn i handlingen. Det er julaften. Plaget av skyldfølelse etter Evelyns drukningsulykke rusler Hugo ned til Vestbanen og Vika, den samme vein som Hagbart hadde gått den dagen han falt i råken. Det sner tett. Byen ligger som utdødd. Hugo ønsker at han kunne legge seg ned og dø, han og. Hadde han fortalt om varselet han fikk i drømme, ville ikke Evelyn vært død nå.

Han er kommet inn i Bakkegaten der husene ennå ikke er revet. Alt rundt ham røper fattigdom; grå murgårder med avskallet murpuss, skjeve lyktestolper, noen med blafrende lys, andre står mørke. Her i dette strøket er den eneste forskjellen på julaften og andre dager at familiene får utdelt en julekake hver av Indremisjonen, tenker han.

Han stanser foran et vindu. Innenfor ser han et pjusket, lite juletre pyntet med et enslig, blafrende talglys i toppen og noen få lenker av glanspapir. Rundt treet står mor og far og ni barn, tett inntil hverandre. De stirrer henført på «stjernen» i toppen, som om de er vitne til et mirakel.
Tårene presser seg frem i Hugos øyne. Han lar dem trille, det er ingen som ser ham.
Da plutselig lyder en lys barnestemme like bak ham: «Har’u mista noen, du og?»

Hugo snur seg brått. En liten gutt på fire/fem år, i en altfor stor skyggelue og med kinnene våte av tårer, står og ser på ham med tydelig medfølelse i blikket.
Hugo nikker. Han kan ikke forklare en liten guttepjokk at han hadde vært i ferd med å miste troen, men at et lite talglys og ni par skinnende barneøyne hadde gitt ham den tilbake.
«Det er slik livet er, skjønner’u, sier gutten veslevoksent. «Det blir bedre med ti’a.»

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *