Rapport fra Ellinors kontor

Det er bare noen uker siden Ellinor Rafaelsen lanserte Veien hjem, men hun er allerede ferdig med bok ti i serien. Her er en liten rapport fra Ellinors kontor!

Nå har jeg akkurat sendt av gårde manuset til tiende bok i serien Veien Hjem, og kaster meg straks ut i nummer elleve.

Jeg får ofte spørsmål om hvordan jeg jobber når jeg skaper en serie. Mange lurer også på om jeg aldri går tom for ideer. Da svarer jeg at det gjør jeg ikke så lenge det finnes mennesker. Alle har en skjebne, et liv. Alle mennesker er egentlig en roman, det er bare å skrive den!

FullSizeRender
Ellinor på kontoret sitt!

Når jeg får en idé, får jeg den gjerne ute på reise, i spennende miljøer jeg vil utforske mer. Den beste måten å utforske på er da å «sende»hovedpersonen inn i dette miljøet og la henne bo og bevege seg der en stund, men aldri uten å miste kontakten med gamlelandet og røttene. Fordi jeg lever meg så inn i det jeg skriver, blir det å skrive som en slags reise for meg også; en reise inn i karakterenes sinn, tanker og følelser.

Ideen jeg får «planter»jeg inn i hodet, og så gjør jeg ikke så veldig mye mer med den. Den ligger der og ulmer og vokser i underbevisstheten, helt til jeg en dag føler at NÅ – nå er den ferdig. Nå vet jeg hvor handlingen skal gå videre.

Og så begynner jeg å skrive.

Når jeg begynner å skrive, går det meste av seg selv. Noen ganger vet ikke engang jeg, som er forfatteren og den som bestemmer hvem som skal bli født og hvem som skal dø, nøyaktig hva som kommer til å skje i neste kapittel. Det er ganske spennende for meg også. Selv om jeg har det meste planlagt på forhånd, bryr ikke hovedpersonene seg så mye om det. De begynner å leve sitt eget liv, og mennesker som ikke skulle dø, kan dø, det kommer nye personer til som jeg ikke har planlagt å ha med, og handlingen kan ta helt andre veier enn jeg først trodde. Ganske sprøtt, spør du meg.

Veien hjem_3  NyeHorisonter18  Annas skjebne

Men sånn er det bare. Og dette gjør at jeg nesten aldri kan ta en dag fri rett etter at jeg har avsluttet en bok. Siste bok skal jo slutte så spennende som mulig, og da kan jeg ikke gi slipp på «cliffhangeren». Jeg må skrive til den verste spenningen er over, og da er jeg straks i gang med neste bok. Og sånn går no dagan …

Å være forfatter er et fint yrke fordi jeg har frihet til å jobbe når jeg vil, og jeg kan ta jobben med overalt i verden, noe jeg også gjør. Men det er også et ensomt og usikkert yrke. Jeg har ikke kolleger å skravle med i lunsjpausen eller ta en «happy hour» med etter arbeidstid. Og jeg vet aldri om neste serie, neste bok, faller i smak.

Men jeg elsker å skrive, og det var derfor jeg ble forfatter. Jeg begynte som tolvåring med en håndskrevet spenningsbok i en kladdebok, og jeg leste opp et nytt kapittel i kosetimen på skolen hver lørdag. Likevel var det ikke forfatter jeg drømte om å bli. Jeg skulle bli sydame, flyvertinne, skuespiller, danserinne, sangerinne, reklametegner … Valgene var mange, men talentene lå vel ikke til rette i noen av dem. Så tilfeldighetene – hvis man tror på det – førte meg til skrivemaskinen og gjorde tastaturet til mitt arbeidsredskap.

Det er jeg glad for, for det er det beste yrket jeg kan tenke meg. Jeg vil gjerne jobbe med mennesker, og i en alder av 70 er det vel litt sent å utdanne seg innen den sektoren. Men ved å skrive arbeider jeg på en måte med mennesker. Det er dere, leserne, jeg jobber for. Og så litt for meg selv da, fordi det er så gøy, og fin terapi, å skrive romaner og skape «nye» mennesker og skjebner.

Takk til dere som vil dele disse skjebnen jeg skaper med med meg.

Ha en kjempefin høst, alle sammen!

Hilsen Ellinor.

EllinorRafaelsen

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *