Har du en hobby? Kanskje du er glad i å strikke eller er med i en lesesirkel? Her forteller Yvonne Andersen, forfatteren av Årringer, hva hennes hobby er! 

Jeg har alltid falt utenfor kretsen til folk flest. Være med i en syforening eller holde et home party? Nei, jeg hadde vel heller invitert til spiritisme, og dermed skremt vettet av folk. Dette gjenspeiler også en hobby jeg har hatt siden jeg var ung: Å samle på spøkelseshistorier.

Som serieforfatter er jeg tidligere omtalt som hun som trasker rundt på kirkegårder og får inspirasjon til å skrive. Kirkegårder var spesielt en inspirasjonskilde til min første serie, Novemberbarn. Men kirkegårder har også vært en næring til spøkelsessamlingen min; jeg skriver egne historier i tillegg til å samle på historier fortalt av andre.

En kirkegård jeg har besøkt mange ganger og som er kjent for å være hjemsøkt, er Nes kirkeruiner, ikke så langt fra mitt hjemsted. Ruinene er kjent for flere bisarre opplevelser og uforklarlige syn, og det har vært flere spøkelsesjegere og parapsykologer der. En av dem som har besøkt stedet er Michael Winger, som vant «Jakten på den sjette sansen» i 2011. Han opplevde ganske fort besøk fra åndeverdenen. En skikkelse i lang, svart prestekjole med hvit krage flakket rundt i ruinene og virket travel, ja, det så ikke ut som at han likte at det kom folk dit. Winger så også en jente i tolvårsalderen i sommerkjole og med lyseblå sløyfer i håret. Hun løp barbeint rundt og virket veldig skremt av noe eller noen. Den klarsynte fornemmet også en svært sorgtung energi fra området ned mot elveleiet der Vorma og Glomma renner inn i hverandre. Her ble han forfulgt av en mann tildekket av gjørme og jord og som bar på en tung sorg. Denne mannen hadde overlevd et leirras like ved og mistet hele sin familie.

  

Det har vært bosetting på dette stedet i over tre tusen år, og det opprinnelige kirkebygget er fra 1100-tallet. Kirken ble faktisk bygget på en gammel offerplass før kristen tid. Kirken brant i 1567, men ble gjenreist som en langkirke. I 1697 blir den utvidet til en korskirke. I 1728 var det et stort leirras i området og store deler av kirkegården raste ut i elven. Mange av gravene forsvant og bare to likkister ble funnet igjen. Disse ble gravlagt 30 km unna. I 1854 brant kirken igjen på grunn av et lynnedslag, og denne gangen ble den aldri gjenreist på grunn av rasfaren i området. Tidligere sto det et skilt, satt opp av kommunen, ved ruinene: Ferdsel ved kirkeruinene etter midnatt er på eget ansvar. Dette skiltet er nå fjernet, og det hevdes at det har blitt roligere med spøkeriet nå. Kanskje har de forvillede sjelene fått fred?

Jeg får i hvert fall en indre ro av å være her og på andre kirkegårder. På kirkegårdene blir det sådd spirer til egne spøkelsesfortellinger, for eksempel den jeg her skal fortelle: Spøkelsesbruden. Til den fortellingen har jeg laget en egen illustrasjon. Min nest yngste datter, Amanda, iført min brudekjole og sminket som en svært ulykkelig spøkelsesbrud. Fotograf er Frida, min nest eldste datter.

En riktig skummel fornøyelse!

 

SPØKELSESBRUDEN

Dypt inne i Värmlands skoger ligger ruinene av et gammelt gods. Det er bare en grunnmur igjen, dekket av mose og gamle røtter, i ferd med å bli fortært av naturen.

En gang var ruinene en praktfull herregård i et grevskap, før det hele brant ned i 1789. Eieren var Waldemar Cronfeldt, en mektig adelsmann som ikke var nådig mot sine undersåtter. Folk var redd for ham, og det tok derfor tid før han fant seg en hustru. Hun var også nødt til å være av adelig slekt. Nærmere førti år gammel gifter Cronfeldt seg med Catharina på 22 år. Ekteskapet blir tragisk nok kortfattet. To år etter at de får datteren Christina, rir hans hustru ut i skogen på sin vante morgentur og kommer aldri tilbake. Hesten hennes kommer tilbake til godset uten rytter, og det blir sendt ut letemannskap i grevskapet. Sent på kvelden blir grevinnen funnet død i skogen med brukket nakke. Dødsårsaken er angivelig at hesten har steilet; grevinnen døde momentant.

Greven sørger over sin hustru og isolerer seg mer eller mindre på godset. Hans datter Christina vokser opp med en svært fraværende og streng far. Selv om hun elsker dyrene på godset og tilbringer stjålne stunder i stallen, har hun fått stengt forbud om å ri.

En dag faren er bortreist, er Christina ulydig og rir ut i skogen. Ved et trolsk tjern med hundrevis av nøkkeroser blir hesten skremt av noe, kaster henne av og løper sin vei. Hesten er forsvunnet og hun klarer ikke å lokke den tilbake. Plutselig hører Christina toner fra en fløyte, og hun blir overveldet av den vakre musikken. Hun går mot lyden og får se en ung mann sitte på en stokk og spille på en fløyte. Ved siden av ham står en fremmed hest og beiter i lyngen. Mannen er svært tiltalende, og Christina blir som forhekset av både ham og fløytespillet. Mannen er høflig og vennlig og presenterer seg som skogvokter i nabogrevskapet. Navnet hans er Gottfred, og Christina får sitte foran i sadelen hans når han følger henne tilbake til godset.

Hele våren og sommeren møtes de to i hemmelighet i skogen, og på sensommeren frir Gottfred til Christina. Men da Gottfred går til hennes far for å be om hennes hånd, blir han blankt og iskaldt avvist. Christina får vite at faren har funnet en mann til henne, en tjue år eldre hertug. Christina blir dypt fortvilet og bestemmer seg for å rømme og gifte seg med skogvokteren i all hemmelighet.

En fullmånenatt sniker Christina seg ut med sin mors brudekjole og slør innpakket i et klede. Hun og Gottfred har avtalt å møtes i det lille skogskappelet ikke langt fra godset. Skogvokteren har ordnet med en prest.

Christina dukker opp i måneskinnet, vakker som en gudinne i sin mors brudekjole og slør over det lange håret. I hånden holder hun en bukett blomster hun har plukket fra herregårdshagen. Inne i det lille kapellet brenner et enslig talglys, men verken presten eller Gottfred har kommet. Hun venter en stund og blir urolig og engstelig. Har noe kommet i veien?

Så oppdager hun plutselig en mørk skikkelse i døren til kapellet. Hjertet begynner å hamre besatt av glede, for hun tror at det er hennes kjære Gottfred. Hun vil gå ham i møte, men da trår skikkelsen frem i det blafrende lysskjæret og hun kjenner blodet isne i årene. Det er ikke Gottfred. Det er hennes far.

Nådeløst og kaldt forteller faren at Gottfred er borte og aldri vil komme tilbake til grevskapet. Han tok gladelig imot pengene, som sies å ha vært en formue, og forsvant stille i natten uten sin brud.

Christina blir knust av sorg. Gråtende styrter hun ut av kapellet og løper langt inn i skogen til hun har smak av blod i munnen og ikke aner hvor hun er.

Et par dager senere finner noen jegere henne liggende død ved et tjern i skogen, med et silkebånd stramt om halsen. Den ene enden av båndet er knyttet til en grein fra et ungt grantre.

Christina Cronfeldt blir gravlagt ved siden av sin mor på godsets private kirkegård.

—

Året er 1957, og det står en ung mann og barker løs på en tømmerstokk. Han og en arbeidskamerat må gjøre seg ferdig med barkingen før tussmørket siger på.

Han skal forlove seg med en gjev jente fra länet og har klart å spare penger til forlovelsesring. Den er av sølv og vakkert smidd av sølvsmeden i den lille skogbygda han har vokst opp i. Stolt tar han den opp fra skjortelommen for å vise den til kameraten.

Da de kommer til skogkoia og skal slå seg til ro for natten, blir gutten forferdet og opprørt da han oppdager at ringen er søkk borte. Han og kameraten leter over alt, men til slutt innser gutten at han må ha mistet den der de hogde tømmer. Kameraten mener de bør vente til dagslyset kommer før de begynner å lete, men gutten er sta og begir seg alene ut i natten. Fullmånen gir skogen et trolsk lysskjær og han tar med seg en lykt. Han er ikke mørkeredd og tror ikke på ryktene om at det skal spøke i skogen, like ved noen gamle ruiner av et gods. Det skal visst også finnes rester av en gammel kirkegård som tilhører en adelsfamilie som eide godset.

Han leter forgjeves der de arbeidet hele dagen, men det er et stort område, og i iveren oppdager han at han går for langt vekk. Brått kjenner han seg ikke igjen og blir engstelig.

Han skal til å gå gjennom et kratt da han støter borti noe hardt. Han løfter lykten, og det går en støkk i ham da han ser hva han har snublet over. En gravstein. Men skriften er mosegrodd og utydelig, han ser ikke hva det står.

Plutselig farer det et iskaldt vinddrag gjennom skogen. Det rasler i granbaret rundt ham og han blir overmannet av en sterk uhygge. Så ser han det. Foran ham, omtrent tjue meter unna, stiger det frem en skikkelse, som om den vokser opp fra mosen. Det er en ung kvinne i en flagrende lang kjole og med et slør over det lange håret. Ansiktet er blåblekt, og hun ser på ham med en slik hjerteskjærende sorg at han nesten kan føle hennes ulykkelige sjel langt inn i sin egen. I hendene holder hun brunvisne blomster. Og hun hvisker hvesende som et dyr. Det er et mannsnavn hun hvisker, men han får det ikke med seg. Han står der stiv av skrekk og ser spøkelsesbruden gli mot ham, nærmere og nærmere mens tåken ligger som tyllslør i skogbunnen.

Mannen kaster fra seg lykten, bråsnur og beinflyr gjennom skogen uten å se seg tilbake. Han snubler og løper til han kjenner smaken av rustent jern i munnen. Endelig klarer han å finne frem til skogsbilveien, og da han hører motorlyd og ser en kjøredoning komme, stiller han seg midt i veien med viftende armer. Det er en skogvokter som stanser og tar ham med; en eldre kar som patter på pipa mens han studerer den unge mannen med mistenksomme, skulende øyekast. Skogvokteren spør hvorfor unggutten sitter og skjelver slik, men gutten makter ikke å svare. Dessuten vil han ikke si noe, for hvem vil tro han?

Da humrer den eldre mannen og spør om han kanskje har sett spøkelsesbruden. Jo, han har selv sett henne, tett inntil de gamle godsruinene, men dette var for mange år siden, før han ble gift. Og det var nå slik at hun bare viste seg for unge, ugifte menn.

Skogvokteren kjører den forskremte unge mannen tilbake til skogskoia. Det blir en søvnløs natt, men dagen etter er han taus. Han vil ikke gjøre seg til latter og forteller ingenting om hva han så i skogen den natten.

Da de tidlig på morgenen går tilbake til tømmerlunden og skal gå i gang med å barke ferdig tømmeret, skinner sollyset brått gjennom morgentåken og det lyser fra et grantre like i nærheten; et gammelt, skjeggete grantre som er merket med et hvitt bånd. Den unge mannen stusser over dette, for trærne som skal hugges er merket med rød maling, ikke med bånd.

Han går helt bort til treet og ser at det henger et gammelt og sønderrevet silkebånd rundt det, fra en kjole eller et slør. Og midt på båndet ser han noe som er knyttet fast i det, som glitrer i sølv. Sølvringen han har mistet.