Det er to måter å la seg lure på. Den ene er å tro på det som ikke er sant; den andre er å nekte å tro på det som er sant.

Søren Kierkegaard

Da jeg var tenåring hadde jeg en merkelig opplevelse. Jeg hadde akkurat lagt meg for å sove. Katten hadde krøllet seg sammen ved siden av meg i senga, og jeg var langt på vei inn i drømmeland. Det første jeg merket var at jeg ble kald, som om dyna ble dratt av meg. Katten stakk, og jeg ble så redd at jeg rett og slett stivnet av skrekk. Der lå jeg, som en pinne under dyna, og stirret ut i rommet. Jeg torde ikke bevege en muskel, knapt nok å blunke. Hvor lenge det varte, aner jeg ikke. Det føltes som en evighet, men var neppe mer enn kanskje ett minutt. Like plutselig som det begynte, var det over. Redselen forsvant, og jeg kunne puste igjen. Jeg følte meg trygg, og det rare er at jeg begynte å tenke på bestefaren min som døde da jeg var seks år gammel.

Den gangen forstod jeg lite av hva som hadde skjedd. Jeg krøllet meg sammen under dyna og la meg til å sove igjen, overbevist om at det nok bare hadde vært noe rart som skjedde i hjernen min akkurat i det øyeblikket jeg var i ferd med å falle i søvn. I ettertid heller jeg heller til en teori om at jeg den natten ble utsatt for et ondsinnet nærvær, og at bestefar kom for å beskytte meg.

Noen tror fullt og fast på et liv etter dette, og noen er overbevist om at dette livet er alt vi har. Jeg befinner meg et sted midt i mellom. Jeg ønsker å tro at det er et liv etter døden, samtidig er jeg redd for å lure meg selv. I likhet med mange andre, leter jeg derfor etter bevis.

Nevrokirurgen Eben Alexander hevder at han har funnet et slikt bevis, noe han skriver om i boka Himmelen finnes.

Gjennom sin lange karriere som hjernekirurg, har han møtt pasienter som forteller om sine nær-døden-opplevelser. Selv om han har akseptert at pasientene har opplevd hendelsene som virkelighet, har han vært overbevist om at det skyldes at hjernen skaper hallusinasjoner under stress og sykdom. Men det endret seg da han selv havnet i koma. Han fikk en alvorlig hjernehinnebetennelse, og alle apparater slo fast at han ikke hadde noen hjerneaktivitet. Likevel opplevde han en reise til lyset og kjærligheten, og ble fullstendig omvendt. Han har derfor stått frem i media og hevdet at himmelen finnes.

Når en så drøy påstand kommer fra en person som både har tung medisinsk bakgrunn, og som får massiv mediaoppmerksomhet, kvesser skeptikerne pennen.

Luke Dittrich i Esquire mente at han kunne bevise at Alexander hadde trikset med sannheten. Hans hovedargument var at doktoren tok feil når han hevdet at hjernen var ikke-fungerende. Artikkelen var krass, og levnet ingen tvil om hva journalisten mente: Den som påstår at himmelen finnes, må være en stor løgner.

Men i sin iver etter å fortelle verden at man ikke skal la seg lure, hadde journalisten lurt seg selv. Han hadde ikke sjekket kildene godt nok. Et forum av forskere gransket saken, og kom frem til at det ikke var hold i noen av journalistens påstander. De var tuftet på feilaktig medisinsk forståelse, overdrivelser og vridning av fakta. Forumet konkluderte så med at doktor Alexander hadde rett. Hans hjerne hadde ikke hallusinert da han lå i koma.

Beviser dette at himmelen finnes? Tja, det ville neppe holdt i en rettssal, men kanskje det kan være nok for den som tviler? Jeg har lest boken, og sier som Tom Strømnes i Åndenes makt: Det får bli opp til hver enkelt å vurdere. 😉

Kilde: IANS, International Association for Near-DeathStudies

Interessert i å lese boka? Du finner den i NorskeSeriers bokhandel.