Kjære Oskar ♥ 

Min aller beste venn. Mitt alt! Du sovnet stille inn forrige mandag, åtte år gammel! Savnet er stort. Du skulle ha vært hos meg så mye lenger, men slik ville ikke skjebnen råde, for du hadde fått en stor svulst i milten, som plutselig revnet, og det endte med at du fikk blod i buken. Jeg kunne ikke redde deg. Men jeg vet at du forsto at jeg forsøkte å gjøre alt for deg.

Nå ser deg for meg løpende på grønne gressganger på Finnskogen, hvor du var så lykkelig. Jeg ser deg for meg de gangene du kom til meg når jeg gråt og du la snuten mot halsen min. Du forsto med de gode øynene dine! Min trofaste, unike venn. Jeg elsker deg over alt! Du var der alltid og satt på kjøkkenstolen sammen med meg, som et menneske. Ja, også når jeg fant frem Soloppgang-boka, satte du deg ved siden av meg og så ned i boken 🙂

 Du var så klok. Verdens snilleste. Jeg vil savne deg dypt! Takk for at jeg fikk ha nettopp deg hos meg.

Sov i fred, min aller beste venn. ♥ 

Sorg er vondt. Oskar var hos meg i åtte år. Ikke én dag tenkte jeg på at han helt plutselig skulle forlate meg. Det kom som et sjokk. Søndag var han i vigør. Alltid på farten og glad. Mandag var han død. Det har ennå ikke gått opp for meg, tror jeg. Det er som om jeg går i et vakuum og venter på at han snart skal komme løpende opp trappen og legge snuten i fanget mitt. Selv om jeg har en hund til som jeg kaller «Nolly», er det stille i huset. Ikke et skritt høres. Ingen leker som piper, for «Nolly» sørger, han også. Han leter etter Oskar når han er våken og nekter å spise mat. De var gode venner. De lekte sammen og sov sammen.

Jorunn