Les første kapittel av Hjertets røst

HjertetsrostI forrige uke avslørte vi at Sigrid Lunde kommer med en ny serie i februar. Tittelen er Hjertets røst, og her møter du jordmoren Gjertrud som kommer til Sæterdalen i 1899 for å jobbe. 

Gjertrud blir vel mottatt, men mange undrer seg på hvorfor hun er ugift. Selv ønsker hun også å finne en livsledsager, men hun holder igjen. For inne i henne er det et mørke; en synd som gjør at hun trekkes mot det forbudte …

Veldig mange er spente på hvordan Sigrids nye serie blir, så i dag gir vi deg en liten smakebit! Her er første kapittel av Hjertets røst!

HJERTETS RØST – FØRSTE KAPITTEL

Sæterdalen, september 1899

Kvinnen som satt på bukken ved siden av kusken, spente føttene godt ut, men tviholdt på den dyrebare gjenstanden hun hadde mellom knærne. Hun skumplet og ristet, og ble stadig slengt inn mot kusken, som hadde et svare strev med å holde trillen på den dårlige veien.

Bak passasjersetet humpet reisekisten lydelig fram og tilbake, som om den ivret etter å komme seg løs.

Kusken hadde ikke avslørt noen overdådig snakkesalighet, men kvinnen merket at han ofte sendte henne små sideblikk. Han ville nok gjøre seg opp en mening om hva slags person hun var.

Det eneste hun visste om ham, var at han het Ola, at han var lauvdaling, og at det ikke var nei i hans munn da hun ba om å få sitte på med ham østover. Han skulle jo likevel samme veien, helt til nabokommunen Lauvdal.

Hun så på omgivelsene. De var i slutten av september, og dalsidene flammet i rødt og gult og hele fargespekteret imellom. Hun måtte innrømme at her var vakkert, særlig nå som den gnistrende blå himmelen sto i en slik fin kontrast til høstfargene. Hun var oppstemt og forventningsfull, men jammen om hun ikke var nervøs også, for hun hadde hørt at sæterdalingene gikk for å være et særegent folkeslag. Her ble man regnet som innflytter i minst tre generasjoner fra man flyttet inn, ble det sagt.

Vinden var bitende, og jakken hennes var tynnslitt. Under den hadde hun en kofte som trengte å lappes, og rundt livet hadde hun et veldig forkle. Hun dro luen godt ned over ørene mens hun trakk inn den friske luften og luktene fra gårdene de passerte.

Folk kom ut av husene som om de var forberedt på denne hendelsen: At nå kom hun til bygds, kvinnfolket som skulle hjelpe nye sæterdalinger til verden. Et stort ansvar var det, og hun visste at det ikke ville bli noe liv i overdådighet, Hun fikk trøste seg i Herren og at hun ville gjøre godt arbeid –aldri skulle et eneste menneskeliv bli borte mellom hendene hennes, og aller minst skulle det skje fordi hun ikke var kyndig.

Den barske kusken skottet ned på vesken hennes. En stor, brun skinnveske med et dyrebart innhold som hun hadde lånt penger til å kjøpe. Anskaffet i hovedstaden Kristiania.

– Jeg har sett ei slik veske før, smatt det ut mellom leppene hans. Og så kom et skjevt smil. – Det er vel ikke den nye jordmoren i bygden?

– Jo.

– De har vært uten jordmor en stund nå, nikket Ola. – Folk har enten hjulpet seg med de kjerringene som tilbyr krafsearbeid, eller de har dratt helt til Kristiansund for å få kyndig hjelp.

– Nei, sier du det? Jordmoren sendte ham et oppmuntrende smil. Hun ville gjerne vite mest mulig, så hun ikke sto blank når hun skulle møte bygdens fremstående menn. – Det har gått bra, håper jeg?

– Naa … bare bra har det ikke gått, slik jeg har hørt det. Han nikket ned mot vesken hennes. – Det er remediene dine, dette?

Hun lo. – Ja.

– Da blir det nok en forskjell, ja. Hånden hans forsvant ned i den digre jakkelommen og kom opp med en tobakksrull. Han tok en svær bit, og tygget tilfreds. Så rakte han skråen mot henne. – Skal det være et tygg?

Hun lo høyt. – Tygger de tobakk, jordmødrene her?

Han oppfattet det som et avslag, og stakk sakene tilbake i lommen. Nå smilte han under skyggeluen. – Å nei. Den siste skulle ha brennevin, hun. Hun kunne bli sint hvis hun måtte hjelpe fram en unge uten å få betalt, men måtte hun gjøre det uten å få en skvett brennevin, var hundre og ett ute.

Han lo av sine egne ord. – Det er slik med meg, at enten holder jeg kjeft, eller så renner det over. Du trenger ikke å svare. Jeg heter Ola.

– Jeg husker det, svarte hun blidt.

– Men du blir spurt hvordan du kom hit, og du svarer at du kom med Ola, så sier det dem ikke stort. For det er slik, både her i bygden og i Lauvdalen, at heter de ikke Ola, så heter de Lars.

– Heter dere bare Lars og Ola? spurte hun overgitt.

Han humret. – Innimellom kan en tro det, ja. Han sendte et brun tobakksstråle mot en grå bjørkestubbe. – Men det finnes kvinnfolk også. Og de heter noe annet.

– Det var enda godt.

Når hun så til høyre for seg, øynet hun en bratt skråning ned mot en sølvblank elv. Hun visste at elva het Sæterdøla, men bare Elva når folk snakket seg imellom. Etter som trillen skranglet seg fram, så hun glimt av en hvitmalt kirke, og hun så hustak og låver, brune og grå torvtak. Da hun steg av båten på dampskipskaien på Stranda, hadde hun ikke fått inntrykk av at her var mye velstand, bortsett fra noen store bygninger rett over elvemunningen – en tønnefabrikk.

Kusken satt og småhumret for seg selv. Han hadde noe på hjertet, men ville ikke ut med det før hun spurte. Det var vel litt ømfintlig, da.

Til slutt kremtet han. – Jeg mener bestemt at jeg sa navnet mitt?

Da måtte hun jo presentere seg. – Jeg heter Gjertrud. Gjertrud Gare, men her i bygden blir det vil til at de kaller meg ’Jærstru’, vil jeg tro.

Øynene hans glitret. – Det må du regne med. Men Gare? Jeg kjenner ikke folket.

– Jeg er romsdaling, men både mor og far flyttet fra bygden da de var unge.

– Jeg hører en romsdalstone når du snakker. Men en må høre godt etter, sa han anerkjennende, og la til: – Vi er straks på Røen. Opp en liten bratte, så ser du rett over til Storset, der bygdens storfolk bor.

– Dem har jeg hørt om … Gjertrud la en spørrende forventning i tonefallet, så Ola forsto at han var velkommen til å legge ut.

Han skottet mistenksomt på henne. – Du har hørt om Storset, ja?

– Ja, og jeg er nysgjerrig.

Det blide ble erstattet med noe som minnet om sinne. – Hoi, Blakken, se hvor du setter hovene! freste han og trakk inn tømmene. En vognaksling smalt hardt mot en stein som lå på stien, og Gjertrud måtte klamre seg til setet for ikke å falle av.

– Ja, Gjertrud … kan jeg snakke i fortrolighet, selv om jeg er lauvdaling?

– Ja visst.

– Ja, da sier jeg det. De er sværende rike, og storfolk, og de er fine i kantene, men de har en svart rand i seg. Du skal passe deg når du har med dem å gjøre. De har ikke gjort seg rike ved å dele ut nådegaver til folk. Det er ikke mer enn et tyvetalls år siden det verste mennesket som har levd på denne jord, trakk sitt siste åndedrag. Han ble eldgammel, og han var den første Storset’en av den slekten som lever nå. Så har jeg sagt ordene mine.

 

Hjertets-røst_Nyhetshjul

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *