Hvordan ser en vanlig uke ut for en serieforfatter? Det prøver vi å gi deg svaret på i denne spalten! Denne uken er det forfatteren av Veien hjem, Ellinor Rafaelsen, som har skrevet dagbok. Her er Ellinors rapport fra årets første uke:

Jeg har vært så heldig å få lov å skrive om min uke – den aller første i det nye året. Det er jo alltid spennende med det som ligger der nytt og uåpnet. En helt ny uke på flere måter.

Mandag
Jeg er veldig avhengig av lister. Jeg skriver lister over alt som skal gjøres, ellers glemmer jeg. Det første jeg gjorde på mandag – årets første arbeidsdag – var selvfølgelig å lage liste. Liste over dagen, over uka, over måneden og over året.  Likevel er det ennå mange helt blanke ark i boka mi, og det liker jeg. De skal fylles med mye ukjent og spennende. Likevel, mandag var vanlig arbeidsdag igjen, etter late juledager, så det var bare å brette opp armene og gå i gang.

Men først måtte jeg kjøre gudbarnet mitt, Markus, hjem. Han hadde vært på helgebesøk, og vi så Star Wars sammen. Star Wars var forresten et herlig møte med mine barns barndom. Så jo de første filmene sammen med dem og fikk et artig gjensyn med både Han Solo, Luke Skywalker og alle romskipene som guttene hadde i lekekassen!

Mandag vurderte jeg også å rydde ut jula, men ble enig med meg selv om at alt som lyser skulle få bli igjen en uke til. Både fordi det er hyggelig i mørketiden, som ennå henger igjen selv om dagene blir lysere og lengre, og fordi barnebarna synes det er stas med juletre og alt som lyser når de kommer innom.

Så det ble bort med nisser og alt rødt – ikke julestjernene. Dem har jeg for en gangs skyld klart å bevare og holde ganske fine selv om jeg ikke har grønne fingre.

Og så var det å fortsette der jeg slapp på Veien Hjem 13.

Tirsdag
Dagen etter ble det litt mindre skriving, for da hadde jeg bestemordag. Det betyr at jeg henter en femåring og to seksåringer i barnehage og på skole og har dem hjemme hos meg noen timer til leggetid. Da er et lek og lego, pannekaker og is, skattejakt og moro. Aldri spill på nettbrett. Det har de ikke tid til, de må leke.

Onsdag
Onsdag hadde jeg ikke særlig lyst å forlate hjemmets lune rede, for da var det kaldt – og snø! Måtte likevel i banken og høre hva som er galt med mastercardet mitt. Holder på å bestille ferietur til USA til sommeren, men verken banken, Mastercard eller flyselskapet forsto hvorfor det ikke virket, så nå blir det nytt kort. Sånt er dumt. Unødvendig tidstyv. Fikk jo skrevet litt likevel, og kunne ellers nyte levende lys i blå skumring mens snøen falt over hustakene under meg i min lille by. Drøbak.

Torsdag
Kjempedag. Fikk besøk av en barndomsvenninne som jeg mistet kontakten med som 13-åring. 30 år senere møtte jeg broren hennes og fikk vite at hun bodde i Amerika. Fikk adressen og skrev til henne. Etter det har vi hatt sporadisk kontakt per brev – og nå på Facebook. Har besøkt henne en gang i San Fransisco, og onsdag var det altså hennes tur til å spise finnebiff og riskrem med Amaretto hos meg.

Gjett om det ble mimret? En herlig dag før jeg kjørte henne tilbake til Oslo der hun er på besøk hos familie.

Fredag
Fredag våknet jeg til nedsnødd bil da jeg skulle kjøre barnebarnet i barnehagen. Sykt glatte veier og absolutt ikke mitt favorittvær eller føre. Så da passer det godt å skrive så det spruter, med tente, levende lys, god, varm leilighet og siste rest av julepynt, som kanskje blir pakket bort i helgen. Merker at julefølelsen begynner å slippe tak, og at hverdagen og hverdagsrutinene er best.

Hvordan er mine hverdagsrutiner? er det enkelte som spør meg. Jeg sover stort sett til jeg våkner. Hater vekkeklokker. Spise frokost og ser God Morgen Norge ved ni, ti-tiden. Sjekker mailen og begynner å skrive. Når jeg skiver, flyr tiden. Plutselig er klokken to, og da er det lunsj. Skriver igjen, til jeg blir kaffetørst. Da inviterer jeg kanskje Sonja, naboen rett over gangen, på en kaffe, eller drar ut for å handle, drikke kaffe på kafé eller bare setter meg i sofaen med kaffekoppen og glor ut av vinduet, ut over Oslofjorden og hustakene i Drøbak, og tømmer hodet litt. Sitter og koper, kaller jeg det, og det er egentlig ganske deilig. Det bør dere prøve. Det er nemlig lov å være passiv og lat også. Vi trenger det innimellom.

I helgen har jeg ingen planer, så da blir det nok besøk hos barnebarna og kanskje et kinobesøk. Har lyst å se en film som heter 45 år. Og så får vær og føre bestemme resten. Men som dere skjønner er jeg ikke av dem som må ut på ski eller opp på alle fjelltopper når jeg har et øyeblikk med fritid.

Er fornøyd med uka mi, som jo er begynnelsen på 2016. Blir resten av året like bra, skal jeg ikke klage.

Han en fin dag og en fin uke, alle dere der ute!