Når vi snakker om seriebøkene, pleier vi ofte å snakke om det som befinner seg mellom permene. Teksten, historien, figurene, dramatikken og følelsene. Men det som ofte gjør at vi løfter opp en bok, vurderer den og blir nysgjerrig på den, er omslaget. Vi har bedt forfatterne fortelle deg hvilket omslag de husker aller best, og her er svaret til Yvonne Andersen. 

Tekst: Yvonne Andersen

Jeg har vært så heldig at jeg har fått to svært dyktige illustratører på mine serier, Vebjørn Strømmen og Eline Myklebust Madsen. Med over 40 utgitte bøker, kunne det bli vanskelig å plukke ut en illustrasjon, og det ble det også. Men hvis jeg skulle velge ut fra en spesiell scene som jeg husker og som jeg virkelig la min sjel i, så må det bli Judaskyss, bok to i serien Novemberbarn.

Mesteren av dette motivet er Vebjørn Strømmen, og han illustrerte en scene i kapittel 14. Selve motivet er kanskje dystert, men svært malerisk og inspirert av en stor kunstner, Odd Nerdrum. Det viser hovedpersonen, Judianna, og hennes far, prest Jakob Westergaard, der faren venter på å få servert jonsokmiddag. Det var sterkt å se denne illustrasjonen første gangen, husker jeg. Å se det sårbare uttrykket i ansiktet til Judianna og den biske prestefaren ved bordenden, og lyset som strømmer inn i rommet fra vinduet.

For de som ikke har lest Novemberbarn, er det kanskje ikke annet enn en helt vanlig illustrasjon av en streng far og en ulykkelig datter. Men det er mer enn det.

Judianna vokser opp som yngste barn og eneste jente på en prestegård innerst i Sognefjorden. Det som preger henne som menneske helt fra hun ble født, er at hun er blitt fortalt at hennes mor døde da hun ble født. Hun tror derfor at det er hennes skyld, og straffen for dette er å bli usynlig for hennes far.

Judianna har fire eldre brødre; Peter, Paulus, Johannes og Lukas. Hun blir ikke anerkjent av faren, han behandler henne som luft, som om hun ikke eksisterer og hun får derfor ikke delta ved familiemåltidene, gudstjenestene og andre sammenkomster. Hun betrakter faren og brødrene gjennom et kvisthull i gulvet under trappen i andre etasje og da ser hun rett ned i spisestuen da de andre i familien spiser måltidene. Under hele oppveksten higer Judianna etter å bli sett. Hun lengter etter farskjærlighet og forstår ikke hvorfor faren ikke vil vite av henne. Han ser bare brødrene hennes.

Judianna lever svært isolert på prestegården, og vokser opp på kjøkkenet hos Ellinor, husholdersken, som har tatt henne under sine vinger. Og kirkegården blir hennes lekegrind og fristed hvor hun dikter opp fantasivenner som for lengst er døde.

Illustrasjonen på bok to er fra jonsokdagen, og det er budt inn gjester til prestegården. Det er travelt på kjøkkenet og alle sitter til bords. Men akkurat da det er tid for å servere, har den vimsete tausa, Olea, glemt å finne frem tyttebærsyltetøy og må gå i kjelleren for å hente det. Og fordi det er så støvete der nede, hekter hun av seg det hvite serveringsforkleet.

Det er da Judianna gjør noe fatalt. Hun fylles av trass og tar på seg serveringsforkleet, fyller en terrin med suppesodd og går inn i spisestuen der alle sitter rundt bordet. Hun tenker: Hva må til for at far skal se meg? Må jeg helle den brennende, varme suppen i fanget hans? Vil han ikke da reagere, fare opp og skjelle meg ut? Og kanskje fike til meg også?

For det er nettopp dette hun ønsker nå, at faren skal se henne. Ja, hun ønsker det faktisk så desperat, at han til og med gjerne kan gi henne et sviende slag i ansiktet.

Men faren sitter stiv og strunk, helt uten følelser ved bordenden da hun kommer inn med suppeterrinen. Og hun tenker: Hvorfor ser du meg ikke, far? Hvorfor vil du ikke se på meg? Hun føler en desperat trang til å riste fatt i ham, bønnfalle ham og gråte, ja, til og med skjelle ham ut.

Så står hun ved bordet og lar suppeøsen dykke dypt i terrinen. Deretter holder hun den over farens tallerken i et lite øyeblikk, før hun heller den rett i fanget hans i stedet.

En hver som får brennende varm suppe i fanget vil naturligvis fare opp i forskrekkelse. Det blir selvsagt oppstandelse blant gjestene, som faktisk tror hun er en udugelig taus som skal servere ved en middag for første gang. Men til Judiannas fortvilelse reagerer ikke faren slik hun higer etter. Han sitter helt stille med hendene på hver side av den tomme tallerkenen og med et totalt utrykkløst ansikt. I bunnløs sorg og fortvilelse slenger hun suppeøsen fra seg og styrter ut på kjøkkenet …

Jeg husker at forlagssjef Tomas spurte meg, der jeg satt spak og forskremt på det aller første møtet i forlaget, før Novemberbarn ble en realitet, om hva slags bakgrunn jeg hadde for å skrive en slik historie som Novemberbarn. Jeg ville ha røket glatt i en løgndetektortest med det svaret jeg ga, husker jeg, for det er ikke bare fri fantasi. Det er mye speilbilder i historien om novemberbarna, og det hadde ikke vært mulig å ha beskrevet en slik karakter som Judianna, hvis jeg ikke kunne ha brukt min egen sjel.