Ja, det er en kjent sak i hvilken bås serieromaner har blitt satt i. Og når vi snakker om båser: Kua står ikke lenger på bås i dagens moderne stor-fjøs. Nei, nå er det løsdrift som gjelder, og da tenker jeg at serielitteraturen også er i ferd med å bli sluppet ut av den båsen den en gang i tiden ble lenket fast i.
For er det egentlig noe hold i myten om at det bare er kvinner som leser serieromaner?
Nei, mener jeg og vet at jeg har flere i ryggen. Og det verste (eller beste, kan vi vel heller si): Menn leser ikke lenger i smug. De går ut med det helt åpenlyst. I hvert fall opplever jeg dette til stadig. Det er selvfølgelig alltid morsomt når folk kommer bort og forteller meg at de følger serien min, og nå spesielt Årringer som er ute i salg med bok 21. Men enda morsommere har det vært når kvinnfolkene kommer bort og sier: Ja, jeg leser ikke serien din, men gubben min gjør det, skjønner du.
Så hvis jeg skal oppsummere alle de gangene noen har kommet bort og sagt at de leser min serie, så kan jeg med hånden på hjertet si at flertallet er menn.
Og jeg vet hvorfor. I Årringer beskriver jeg et til tider et røft mannsdominert miljø med sagbruksdrift og tømmerfløting. Her er det mange mannlige lesere som kjenner seg igjen og husker sine forfedre som drev med tømmerhogst i skogen, fløting og jobbet på saga. Her treffer jeg altså noen nerver hos menn med velkjent dramaturgi, nær historikk og ulike karakterer dem kjenner seg igjen i. Selv om hovedpersonen er en sterk kvinne, er bipersonene i mannlig flertall.
Ordet husmorporno er for lengst begravet hos forlag og forfattere i serieroman-bransjen. Likevel dukker det opp, og jeg må jo innrømme at jeg misliker dette begrepet sterkt. Når noen tar skade av å nevne dette, og da spesielt menn (som ikke leser serielitteratur), har jeg en standard-replikk som alltid setter vedkommende på plass. Jeg sier: Det er mange menn som leser min serie, så da må det i så fall hete husfarporno.
Og for å avlive myten om at det bare er kvinnfolk som leser serieromaner, inviterte jeg en knippe tømmerhuggere fra det lokale miljøet i de store grenseskogene til et morsomt bilde som jeg hadde sett for meg i lengre tid. Og karfolkene stilte villig opp i full «høggar-utrustning» til fleskesteking på bålet.
Det ble en artig seanse, og Thor Bråthen, som sitter med fleskepanna på bildet, sa til og med etterpå at dette var så trivelig at han nesten skulle ønske at fotografen hadde glemt «å ha film i kameraet» for da kunne vi gjøre det om igjen.
