Les første kapittel av «Bare Maja»

30. mai lanseres Liv Almendingens nye serie, men allerede nå kan du lese første kapittel av serien! 

Vi vet at veldig mange er spente på å lese Bare Maja, og under kan du lese hele det første kapittelet. Det er bare å glede seg til resten.

God fornøyelse!

Klikk her for å  abonnere på serien.

"Foto fra Enerhaugen: Anders B. Wilse/Oslo Museum».
«Foto fra Enerhaugen: Anders B. Wilse/Oslo Museum».

FØRSTE KAPITTEL – BARE MAJA AV LIV ALMENDINGEN

Den lave husklyngen sover – ovenfor byen og brattkleiva, der spikerklippere, visergutter og tjenestepiker for lengst har strevd seg opp etter dagens økt. Ei svart katte krysser den kalde rolegningen i Stupinngaten. Et lys blafrer bak en rute. Har den unge syersken ennå ikke gått til sengs? Det laller drukkent bortefra Flisberget. Så stilner også den røsten. I det samme åpner nattehimmelen seg og strør en neve lette fjon over Enerhaugens piper. Snart snør det filler. Til sist dekkes hus, skjul og gårdsplasser av jomfruelig hvitt. Sporene etter enken med småpiken ved hånden viskes ut mens de går. De har begge pene kåper, og ser fremmede og bortkomne ut. Likevel stanser de ved en skjev port, åpner og går inn. Bak dem ligger en mors umulige valg – og hemmeligheten ingen må få vite. 

Enerhaugen, vinteren 1888

Solveig satte ned den tunge reisevesken og banket på døren enda en gang. Huseieren hadde sagt mandag, hadde han ikke? tenkte hun urolig. «Hallo, er det noen hjemme?» ropte hun, og hørte selv den desperate klangen som hadde sneket seg inn i stemmen hennes.
«Jeg fryser, mor!» klynket det sårt ved siden av henne.
«Vi kommer nok straks inn, jenta mi.» Solveig ga datteren et trygt smil, selv om bekymringen murret i mellomgulvet. «Er vi heldige, får vi noe varmt å drikke også. I mellomtiden må du stampe med føttene, så du ikke får neglesprett. Du husker vel hvor vondt det er, Kjerstina?»
Husverten kan da ikke ha glemt avtalen vår? fløy det isende gjennom henne. Hvor skulle de da gjøre av seg? Treåringen ved siden av henne var segneferdig, det merket hun, og snøværet ble stadig tettere. De kjente ingen, hverken her eller nede i den store, skitne byen. Ikke kunne de reise tilbake dit de kom fra, heller. Den døren var lukket for alltid.
Hun nappet av seg votten og banket på med bare knoker til huden sprakk. «I Herrens navn, lukk opp før vi fryser i hjel! Jeg har et småbarn med meg!»
Et knirk lød innefra. Solveig ble fylt av nytt håp. Så var det folk hjemme likevel?
«Fru Lillås?» En svær, ustelt kar fylte den lave døråpningen.
«Ja, det er meg,» hikstet hun, svimmel av lettelse.
«Jeg trudde dere hadde ombestemt dere.»
«Nei, slett ikke.» Solveig skjøv Kjerstina raskt over dørstokken, redd for at han skulle stenge døren igjen. Nå trengte de varme i kroppen, ellers ville de bli syke.
«Toget vårt ble så forsinket,» sa hun fort, «og vi har gått hele veien fra stasjonen. Det var bare så vidt vesla orket det.»
Hun sperret opp øynene. Rommet de sto i, var knøttlite, iskaldt og utrivelig. Et bord og to stoler var plassert ved vinduet. En svartovn. En slagbenk. Stort annet fantes ikke. Hjertet sank i henne. Så inderlig gjerne hun skulle ha byttet dette mot det store, lune kjøkkenet hjemme hos foreldrene! «Har De ikke engang fyr på ovnen?» glapp det ut av henne.
«Fyr?» Husverten klødde seg raspende i skjegget. «D’er varmt nok på kvisten.»
«Skal vi bo ovenpå?» Hun kastet et forhåpningsfullt blikk mot lemmen i taket. Kanskje var det hyggeligere der oppe?
«Tja.» Et lystent glimt tentes i de små, rødkantede øynene. «Hvis frua har løst tel å dele seng med meg, så.»
Solveig fór sammen. «Nei, selvsagt ikke! Og snakk ikke slik med et barn til stede!»
Han senket blikket og glodde utilslørt på kulen på magen hennes. «Du se’kke akkurat uskyldsrein ut, tel enke å væra. Har’n nettopp daua, mann’ din?»
«Jeg fryser, mor,» klynket Kjerstina på nytt, og klamret seg til skjørtene hennes.
«Har De i det minste litt ved så jeg får gjort opp ild – Ingvald, var det ikke?» Solveig bet tennene sammen. Helst ville hun ha snudd og gått ut i snøværet igjen, men det kunne hun ikke, for veslas skyld. Hun presset hånden mot livet da noe sparket mot innsiden av mageskinnet. Håpløsheten kom i hete kast. Måtte hun virkelig føde det farløse barnet sitt i denne kalde, fattigslige stuen?
«Vedskjulet er rett utafor, ved sia ta do’n,» brummet Ingvald mutt, og la de fete armene over kors.
«Men fra i morra får dere skaffe dere brensel sjæl. Det er’kke parrafin med i husleia, heller, så det blir ekstra å betale for skvetten som er igjen på lampa.»
«De skal få pengene Deres, vær De trygg,» sa Solveig skarpt, men hun følte seg slett ikke like høy i hatten som hun lød.
«Jeg håper at frua har ærlig arbe’?» Ingvald plirte mistenksomt mot henne. «Jeg vi’kke ha no’ ta at det kommer mannfolk rekendes for å …»
«Jeg er syerske,» avbrøt Solveig ham før han rakk å komme med enda en fornærmelse. Det var løgn, men hun hadde da sydd noen småplagg. Og gardiner til leiligheten de bodde i da mannen hennes levde.
Husverten sugde seg høylytt i tennene. «Å har’u maskin’ din hen ’a?»
«Jeg fikk lov til å sette den igjen på stasjonen til i morgen.» Hun så ham fast inn i øynene. «Det ble nok å bære på likevel.»
«Ja, da så.» Ingvald stakk neven i lommen og rotet rundt. «Her er nøkla, og på lørda’n vil jeg ha den første leia.» Han holdt det vesle knippet i været og klirret med det før han la det i hånden hennes. «Og da mener jeg pressis.»

Endelig knitret det friskt i ovnen, og snøflekken borte ved døren hadde smeltet og tørket.
Solveig løsnet det krampaktige grepet om sjalsnippene. Først nå kjente hun hvor tom hun var – det var som om halve henne var borte. «Hvordan kunne du gjøre dette mot meg, mor?» hvisket hun fortvilt ut i det skumme rommet. «At du kunne tvinge meg til å forlate dem som … Nei!» hikstet hun halvkvalt, og reiste seg så hurtig at stolbena skrapte mot gulvplankene. Hadde hun ikke sverget å glemme fortiden? Jo, hun måtte slette de kjære ansiktene fra minnet, ellers ville hun ikke holde ut. Foreldrene hadde vært blottet for barmhjertighet da de fikk vite at hun var med barn. Din tøyte! hadde faren spyttet mot henne, mens moren hadde gitt henne valget som rev ut hjertet hennes.
I samme øyeblikk som Solveig vendte bygden ryggen, hadde hun bestemt seg for å bytte etternavn. Lillås var det første som slo henne, etter den vakre høyden bak huset der hun hadde lekt og tumlet som barn. Solveig Lillås, med en uviss fremtid foran seg.
Hun listet seg over gulvet, gløttet ned på Kjerstina og strøk henne ømt over det myke kinnet. Jentungen hadde vært så sulten, stakkar, men altfor trett til å få i seg den harde brødskalken som var igjen etter turen.
     Snart blir vi én til, dro det engstelig gjennom henne. Med dirrende fingre glattet hun kjolen over det voksende livet. De måtte greie seg. Ingen skulle få gleden av at hun ga opp! Plutselig presset gråten på. Hun elsket fremdeles ham som var far til barnet hun bar under hjertet. Natt etter natt så hun for seg det glitrende blikket hans, og hetnet ved tanken på de ømme berøringene som hadde satt kroppen hennes i brann.
Hun kjempet med å svelge den sviende klumpen i halsen. Så tankeløs og dum hun hadde vært! Et sårt hikst unnslapp henne. Hun hadde trodd på forsikringene om at han ville ekte henne. Han hadde malt fremtiden så vakker. Det store huset kunne romme mange barn, hadde han sagt, og smøget armen kjærlig om livet hennes. Men alt hadde vært løgn, det visste hun nå. Han hadde lekt med henne, og så slengt henne fra seg som en ødelagt dukke.
«Nei!» stønnet hun hest og tvinnet de kalde fingrene sammen. «Nei, nei! Han var ikke slik! Han hadde meg kjær, det vet jeg.» Men hvorfor sto hun da her i dette usle krypinnet, sa en forrædersk stemme i henne – ribbet for alt unntatt den vesle datteren, et ufødt barn, to kroner og en symaskin?
På ny streifet blikket hennes vesle Kjerstina. En lubben hånd hvilte mot rosenmunnen, som var halvveis åpen i søvnen. Solveigs frosne hjertet smeltet. Så lykkelig hun hadde vært den dagen Kjerstina ble født! Fremtiden hadde ligget lys og fager foran dem, uten en eneste sky i sikte.
Men så hadde alt snudd. Døden hadde ikke engang banket på da den røvet ektemannen fra henne. Nummen av sorg hadde hun flyttet tilbake til barndomshjemmet. Så hadde kjærligheten rammet henne på ny, som lyn fra klar himmel.
Kjerstina klynket i søvne.
«Hva er det, jenta mi?» Solveig la hånden forsiktig mot pannen hennes. Den var ikke feberhet, heldigvis. «Sov søtt, lille skatt,» nynnet hun. Så rettet hun ryggen. Hvor mye skulle hun fortelle datteren når hun ble stor? Alt om faren hennes, selvfølgelig. Han hadde vært en snill og staselig mann. Men hva med alt det andre? Hun krøp sammen da et nattsvart savn glefset etter henne. Kanskje burde hun ta den vondeste hemmeligheten med seg i graven.
Med et hikst bøyde hun seg over Kjerstina og supet inn den søte duften av håret hennes. «Jeg lover å gjøre deg lykkelig!» hvisket hun heftig. Det ufødte barnet rørte seg i henne. «Ja, deg også, veslen,» smilte hun gjennom et slør av tårer, «enten du blir en Per eller en liten Maja.»
Hun rettet ryggen besluttsomt. «Jeg skal skape et trivelig hjem for ungene mine.» Hun så seg rundt i det stusslige rommet med nye øyne: Hun ville ta ned de blasse og hullete gardinene, og sy nye. Og all skitten måtte bort, tenkte hun ivrig. I stedet for den sure tobakkslukten, skulle værelset dufte av grønnsåpe. Hun kriblet alt i fingrene etter å skrubbe de grå vinduskarmene skinnende hvite. Etterpå fyller jeg dem med røde begoniaer, tenkte hun drømmende. «Og roser,» sa hun høyt. «Jeg vil ha et vell av duftende roser ute i gården.»
Hun stivnet. Hvordan ville fødselen bli denne gangen, uten morens trøst, og uten den dyktige jordmoren til hjelp? «Bare med han der oppe på kvisten,» mumlet hun og bet seg hardt i underleppen. «Men jeg skal klare det.» Hun så mot taket med såre, trette øyne. «Hører du det, Gud? Jeg skal klare det!»

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *