Kjære alle mine trofaste lesere,

Foran meg på skrivebordet har jeg et eggeglass med fire hvitveis og fem scilla, plukket i min egen hage.  Jeg elsker våren før alt ugresset kommer og jeg bare kan rusle rundt og iaktta de første blomstene som kommer.  To hestehov har klart å krype frem mellom asfalt og steintrapp, og midt på gressplenen, som er mer mose enn gress, dukker det opp gullstjerner, sukkerblomster og hvitveis.

Mens jeg rusler slik og nyter alle de første vårtegnene, går tankene til Elise og familien hennes. Året er 1947. Da var jeg selv tolv år gammel. Hvordan opplevde jeg å være barn like etter krigen? Søndagene var vi ofte hos mormor som bodde i Anton Schjøths gate 18. Søsteren min og jeg hoppet paradis i gaten utenfor.  Det var nesten ikke biler den gangen. I ferien dro vi til Eina, til hytta til min ugifte onkel. Den lå akkurat på samme sted som hytta til Leifs foreldre i Sønnavind. Den så faktisk akkurat maken ut inni også…! Og Margit het Nelly og var slett ingen «maneater».

Når jeg skriver, bruker jeg ofte steder hvor jeg er kjent. I Akersbakken 37, ved siden av Betanien sykehus, bodde mine to ugifte tanter. Gården ble overtatt av sykehuset, og for noen få år siden ble jeg bedt om å holde foredrag der. En av de eldre sykesøstrene husket mine to gamle tanter!

Og slik er min hverdag; skriving, foredrag, husstell,  små rusleturer i hagen, og nå venter jeg barnebarnet mitt hjem på perm fra militæret.

Ha en fin vår, alle sammen!

Klem fra Frid.