Noen av mine største og mest sakrale øyeblikk har jeg opplevd i naturen. I stillheten. Og for meg har Norge alt – noe med at «gresset ikke nødvendigvis er grønnere» i andre verdensdeler. Jeg fikk et tilbud fra min sønn om en biltur over Finnmarksvidda, bare han og jeg. Landet der nord har alltid fascinert meg. Reiseruten tok pusten fra meg. Det ville bli en tur gjennom ukjent terreng – nærmest en «ødemarkstur»– med start I Kirkenes, til Karasjok, Karmøyvær (med Nordkapp), Alta, Kautokeino og så til Tromsø. Det hørtes ut som et eventyr, og ble akkurat det – et eventyr. Men det ble noe mer. Det ble en skjellsettende opplevelse som gjorde noe med meg. Berørte sjelen min.

Jeg kom fra 26 hete varmegrader i Oslo 1.juni, og møtte kaldgufsen fra ishavet da jeg kom ut på flytrappen i Kirkenes. Det var sol og lette fjærskyer, og jeg kunne se til verdens ende i alle retninger – fra flytrappen! Det var til å miste pusten av.

Jeg dro tunge, purpurrøde hotellgardiner for vinduene da jeg la meg. Klokken var over 23, men solen lyste over et stille og nesten øde Kirkenes. Og solen gikk aldri ned i uken som fulgte. Sommerstid er det lysets land her nord – dag som natt. Solen jobber på overtid for å ta igjen for en lang mørketid.

Mot knallblå himmel så vi ørn! På brede vinger gled den stille langs snødekte fjellsider. Det var mektig. Etter det så jeg stadig ørn, men min sønn sa at det nok helst var måker – eller kråker. Det ødela ikke opplevelsen, selv om han nok hadde rett.

Vi stoppet der det passet oss – slo oss ned ved en vårvill, brusende Tanaelv. Lyden fra elven var enorm, likevel føltes den så beroligende – som en slags stillhet med vidunderlig lyd – om det finnes noe slikt.

Vi reiste gjennom årstider – fra is og snø og bitende vind opp mot Nordkapp, til grytidlig vår på vei nedover igjen – der dvergbjørka ikke engang hadde fått antydning til museører. Så kom vi ned i varmere dalsøkk, der tidligsommeren blømet og blomstret – med mektige snøfjell som bakgrunnskulisser. Hver kveld kom natten langsomt sigende, det så vi på klokken. For lite minte om kveld. Solen gikk aldri ned.

Turen gikk gjennom samenes rike. Det slo meg hvor forskjellig mitt liv var fra deres. De lever i naturen – av naturen – i pakt med naturen. De har urgamle tradisjoner og visdom som vi «urbane» ikke har hatt så mye forståelse for. Som vi vet så lite om, og derfor nærmest har forlangt at de fikk se til «å tilpasse seg». Vi har lett for å fordømme det vi ikke forstår. På vår ferd gjennom deres rike, siger en gryende respekt og forståelse inn i meg – at de kanskje vet mer enn meg – om så mye. At det er de som lever – og vi urbane bare eksisterer. Plutselig føles joik – som jeg aldri har satt spesielt pris på – så riktig. Samenes utgamle sang til livet, friheten og evigheten.

Vi stoppet stadig. Så noe vi ikke kunne kjøre forbi. Et grått skiferfelt nede i fjæra ble til en stopp – Gud vet hvorfor. Det var ikke spesielt imponerende fra veien. Vi klatret ned, og møtte et eventyr av farger og utrolige former – slipt til av vann gjennom årtusener. Det var kunst ingen kan gjenskape. Grått er ikke bare grått. Ikke om du ser etter.

Jeg har hørt stillheten. Vi er i ferd med å glemme hva stillhet er – og hva den gjør med oss. Mange er blitt redd stillheten, for den skremmer oss. I stillheten må vi våge å møte oss selv. Leger bør begynne å skrive ut stillhet på «blå resept», for det er legedom i den. Vi er i ferd med å miste noe av det mest verdifulle vi har til stadig økende støy.

Vi haster avsted – så lite vi ser,
for skiferhaugen var noe mer –
et spill av grått, av blått og grønt,
Kan skifer være så ufattelig skjønt?
Hva ser du i bildet som ble tatt?
En skiferhaug – eller en skatt?
Hva er vakkert – verd å stoppe ved?
Det spørs om din evne – til å se!