Anne-Lise Boge fikk biltur gjennom Finnmark i 75-årsgave av sønnen sin. Her deler hun tanker og inntrykk fra reisen med oss.
Foto: Roald Boge
Noen av mine største og mest sakrale øyeblikk har jeg opplevd i naturen. I stillheten. Og for meg har Norge alt – noe med at «gresset ikke nødvendigvis er grønnere» i andre verdensdeler. Jeg fikk et tilbud fra min sønn om en biltur over Finnmarksvidda, bare han og jeg. Landet der nord har alltid fascinert meg. Reiseruten tok pusten fra meg. Det ville bli en tur gjennom ukjent terreng – nærmest en «ødemarkstur»– med start I Kirkenes, til Karasjok, Karmøyvær (med Nordkapp), Alta, Kautokeino og så til Tromsø. Det hørtes ut som et eventyr, og ble akkurat det – et eventyr. Men det ble noe mer. Det ble en skjellsettende opplevelse som gjorde noe med meg. Berørte sjelen min.
Jeg kom fra 26 hete varmegrader i Oslo 1.juni, og møtte kaldgufsen fra ishavet da jeg kom ut på flytrappen i Kirkenes. Det var sol og lette fjærskyer, og jeg kunne se til verdens ende i alle retninger – fra flytrappen! Det var til å miste pusten av.
Jeg dro tunge, purpurrøde hotellgardiner for vinduene da jeg la meg. Klokken var over 23, men solen lyste over et stille og nesten øde Kirkenes. Og solen gikk aldri ned i uken som fulgte. Sommerstid er det lysets land her nord – dag som natt. Solen jobber på overtid for å ta igjen for en lang mørketid.
Fra første milen satt jeg i bilen med en nesten andektig følelse inni meg – en ydmykhet over den overjordisk vakre naturen, stillheten og roen. Vi var en ukes tid før turistsesongen, så vi eide eventyrlandet alene – bortsett fra reinen da. Vi måtte forholde oss til reinen i reinens rike. Store flokker luntet rolig midt i veien – så lenge det passet den. I Oslo ville noe liknende ha irritert vettet av meg. Det hadde blitt tuting og bannord. Her føltes det helt riktig. Vi gled i reinens rytme. Det hastet ikke.
Mot knallblå himmel så vi ørn! På brede vinger gled den stille langs snødekte fjellsider. Det var mektig. Etter det så jeg stadig ørn, men min sønn sa at det nok helst var måker – eller kråker. Det ødela ikke opplevelsen, selv om han nok hadde rett.
Vi stoppet der det passet oss – slo oss ned ved en vårvill, brusende Tanaelv. Lyden fra elven var enorm, likevel føltes den så beroligende – som en slags stillhet med vidunderlig lyd – om det finnes noe slikt.
Vi reiste gjennom årstider – fra is og snø og bitende vind opp mot Nordkapp, til grytidlig vår på vei nedover igjen – der dvergbjørka ikke engang hadde fått antydning til museører. Så kom vi ned i varmere dalsøkk, der tidligsommeren blømet og blomstret – med mektige snøfjell som bakgrunnskulisser. Hver kveld kom natten langsomt sigende, det så vi på klokken. For lite minte om kveld. Solen gikk aldri ned.
Du tror det ikke før du ser det» heter det i en tv-reklame. Slik er landet der nord. Du sitter fjetret og bare ser. Naturen er vill , betagende og skiftende – lyset er magisk, der ishavet møter en blålilla himmel og grå havtåke – og et solstreif brått forgyller alt – og sender diamantdryss ned i mørkt hav.
Eller gnistrende sol i svarte fjorder – skjærgrønne dvergbjørk og gullgyldne hestehov som trassig stakk sitt rufsete hode opp i kornete, halvsmeltet snø. Jeg visste ikke at hestehov var så vakre – som gyllengult gull i snøkrystalldiamanter. Hva en ser – når en har ro til å se!
Og hele tiden dette lyset, dette magiske, fantastiske lyset, som skifter gjennom hele dagen – ut over kvelden og inn i den lyse, fortrollede natten – som aldri egentlig ble noen natt, men lot deg oppleve en flik av Paradiset.
Turen gikk gjennom samenes rike. Det slo meg hvor forskjellig mitt liv var fra deres. De lever i naturen – av naturen – i pakt med naturen. De har urgamle tradisjoner og visdom som vi «urbane» ikke har hatt så mye forståelse for. Som vi vet så lite om, og derfor nærmest har forlangt at de fikk se til «å tilpasse seg». Vi har lett for å fordømme det vi ikke forstår. På vår ferd gjennom deres rike, siger en gryende respekt og forståelse inn i meg – at de kanskje vet mer enn meg – om så mye. At det er de som lever – og vi urbane bare eksisterer. Plutselig føles joik – som jeg aldri har satt spesielt pris på – så riktig. Samenes utgamle sang til livet, friheten og evigheten.
Vi stoppet stadig. Så noe vi ikke kunne kjøre forbi. Et grått skiferfelt nede i fjæra ble til en stopp – Gud vet hvorfor. Det var ikke spesielt imponerende fra veien. Vi klatret ned, og møtte et eventyr av farger og utrolige former – slipt til av vann gjennom årtusener. Det var kunst ingen kan gjenskape. Grått er ikke bare grått. Ikke om du ser etter.
Jeg har hørt stillheten. Vi er i ferd med å glemme hva stillhet er – og hva den gjør med oss. Mange er blitt redd stillheten, for den skremmer oss. I stillheten må vi våge å møte oss selv. Leger bør begynne å skrive ut stillhet på «blå resept», for det er legedom i den. Vi er i ferd med å miste noe av det mest verdifulle vi har til stadig økende støy.
Tromsø – vi er ved reisens ende. Pinsetrafikk og rushtid. Biler tuter, mobiler piper, folk skravler, høyttalere på flyplassen gjaller. Jeg føler meg syk!
Det er over. Men det blir aldri borte.
Det går en bro mot landet bortenfor,
mot en fjern horisont av det skimrende blå.
Du trekkes mot det – dit vil du nå,
men hvorfor kan bare ditt hjerte forstå.
En samling grå skifer ved en strand,
i tusener av år skjult under vann.
Så steg de av hav – sprukne og grå,
ikke mye å stoppe for å kikke på …
Vi haster avsted – så lite vi ser,
for skiferhaugen var noe mer –
et spill av grått, av blått og grønt,
Kan skifer være så ufattelig skjønt?
Hva ser du i bildet som ble tatt?
En skiferhaug – eller en skatt?
Hva er vakkert – verd å stoppe ved?
Det spørs om din evne – til å se!
Innlegget ble først publisert på Harvest 19.05.2016.