Er du en heldiggris? I dag signerer Liv Almendingen tusen Bare Maja 2, og du kan være heldig og få en av dem!

Liv har vært og hentet 1000 eksemplarer av Bare Maja: Løgnens pris her på forlaget, og jobber nå på spreng med å signere dem til abonnentene sine. Bøkene sendes ut til abonnenter på fredag – det er tilfeldig hvem som får signert bok, men er du rask og tegner abonnement innen fredag, kan du altså være en av de heldige som får en signert bok i postkassen!

Som abonnent på Bare Maja nyter du godt av flere fordeler du ikke får ved å kjøpe bøkene i dagligvarehandel eller kiosk. Den første boken i abonnementet ditt er alltid gratis. Bøkene koster deretter kr 89,90,- og blir sendt rett hjem til deg uten ekstra kostnad.  Klikk her for å abonnere på Bare Maja.

Merk at dette er andre bok, Løgnens pris, så du må bestille fra bok 2. (Har du fortsatt ikke skaffet deg bok 1, Forbudt kjærlighet? Da kan du bestille den helt gratis her.)

 

Her kan du lese et lite utdrag fra Løgnens Pris:

Plutselig gled hennes egne bekymringer til side. «Kjerstina?» En skjør glede sprang ut i brystet. Natten hadde vært roligere enn på lenge. Så var vel søsteren bedre? Når hun tenkte seg om, hadde hun ikke hørt den plagede hosten hennes en eneste gang. Engstelsen var der som en klo igjen. Tenk om det verste hadde skjedd, tenk om …
I et par raske skritt var hun borte ved Kjerstinas benk. «Men …?» Haken hennes gled ned. Sengen var tom, men pent oppredd. Hun hev seg rundt. Ingen Kjerstina ved bordet. Ikke ved symaskinen. Utgangsdøren var lukket.
Kvisten! Den gamle redselen skjøt opp i henne. Hun glemte aldri synet av søsteren, knelende ved husvertens føtter, med smerten og ydmykelsen skrevet i ansiktet. Nei! Aldri mer! Opp stigen i et heseblesende byks. Hun dundret på lemmen. «Ingvald! Holder du Kjerstina der oppe, så … så dreper jeg deg!»
Hun ventet ikke på svar, skjøv bare takluken åpen og sprang inn i det lavloftede rommet. Sist hadde hun vært uforberedt og tafatt. Denne gangen følte hun seg sterk som en løvinne. Ingvald skulle aldri få plage Kjerstina igjen!
Tomt. En brå lettelse fikk svetten til å bryte frem over hele kroppen. Så stivnet hun på ny. Når Kjerstina ikke var her heller, hvor var hun da?
Febrilsk klatret hun ned stigen igjen, trådte feil, holdt på å falle, men berget seg så vidt. «Kjerstina!» ropte hun. Fremdeles intet svar. Ute? Nei, hun kunne da ikke ha funnet på å gå ut? Men hvor skulle hun ellers være?
Opp med utgangsdøren. Hun brydde seg ikke om å ta på sko. I fullt firsprang styrtet hun over gårdsplassen. Smerten i den vonde hælen stakk helt opp i nakken. Hun måtte ha slått den i stigen. «Kjerstina, hvor er du? Kjerstina!»
Hva med skjulet? Men hvorfor skulle Kjerstina ha redd opp sengen for å gå på do? Maja stanset og gned seg forvirret over pannen. Søsteren hadde vært matt og feberør i går kveld. Bare et mirakel kunne ha fått henne opp på føttene.
«Kjerstina, er du der inne?» Hun skjøv et par tørre tistler til side og presset øret mot skjuldøren.
Stillhet.
«Men kjære, vene!» Maja virret rådløst med hodet. Gaten lå tom. Ikke så mye som en løshund var å se. Hva med Olga? Kunne søsteren ha gått over til henne? «Nei, det er utenkelig,» sa hun høyt, og banket igjen, så hardt at malingsflakene spratt. «Kjerstina? Vær så snill og svar meg hvis du er der inne!»
Hun bøyde seg og kikket inn mellom to sprikende planker. Haspen var ikke på. Fort skjøv hun opp en sprekk. Var ikke søsteren her, så visste hun ikke sin arme råd.
Knirket i hengslene blandet seg med det overraskede utropet hennes. «Men Kjerstina! Er du her? Du vet da godt at du kan bruke potten? Som du skremte meg!»
Hun åpnet døren enda litt og slapp dagslyset til. Sorte prikker danset for øynene, så lettet var hun. Takk Gud, takk gode Gud!
«Hvor lenge har du sittet her?» Hun kjente irritasjonen fylle plassen etter engstelsen. Skjønte ikke Kjerstina hvor redd hun hadde blitt, eller hvor syk hun selv var? «Tenk å gå ut i denne sure morgenluften!» sa hun strengt. «Du kan bli dårligere, vet du.» Hun rakte henne armen. «Kom, så skynder vi oss inn i varmen igjen. Jeg har nettopp fyrt opp i ovnen.»
I det samme søkk det i henne, for Kjerstina hverken svarte eller rørte seg. Hun satt bare fremoverlent i den samme underlige stillingen. Ikke hadde hun trukket opp nattkjolen heller, det så Maja først nå. Hva var dette? Huden nuppet seg av uhygge. Noe var galt – forferdelig galt!