I slutten av juni reiste jeg til Afrika på en lenge etterlengtet ferie. Det ble en spennende reise der jeg fikk satt min egen styrke og utholdenhet på prøve, men også et fantastisk møte med ville dyr og en kultur så annerledes enn min egen.

–Pole – Pole. Sakte. Sakte.
Jeg hører den milde, men bestemte stemmen til guiden der jeg strever meg opp den stupbratte stien. Jeg er på vei til Kilimanjaro. En gammel drøm skal endelig realiseres.

Det er dag to av vandringen mot målet vårt, Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell. Vi har gått i tre timer, terrenget er ulendt og steinete, og det blir stadig brattere. Det er fint vær, og temperaturen er behagelig. Jeg er svett og tørst og hiver etter pusten. Ryggen verker. Jeg er stiv i bena og har blodsmak i kjeften. Men fremdeles er det langt igjen til neste camp, så det er bare å holde ut. Jeg stopper for å trekke pusten og snur meg. Tar en slurk av vannflaska som dingler i en carabinkrok på sekken min. Jeg ser resten av gruppen som beveger seg langsomt opp mot toppen. Foran oss går en gruppe amerikanere, den eldste er en nydelig dame på 74 år. Hun heter Carol, og ga meg et råd for å holde meg ung og sprek: Never stop hiking. Det rådet har jeg tenkt å følge.

–This is climbing, not walking, peser jeg og ser på guiden. Han heter Hebron, en blid og hyggelig mann på cirka 30 år. Hvorfor han heter det samme som en israelsk by, vet jeg ikke, jeg glemmer å spørre ham. Ikke er det så viktig heller.
–We are soon at the top, smiler han. –It`s not far, then we take a break.
Jeg begynner å gå igjen. Veien opp virker uendelig lang, men jeg biter tennene sammen. Setter den ene foten foran den andre. Sakte, sakte. Pole – Pole.

Den siste biten opp går greit, ingen klager, selv om det er ingen søndagstur vi er på. Jeg var forberedt på at det kom til å bli tøffe dager. Men etter en forholdsvis rolig start dagen i forveien gjennom regnskogen innser jeg at dette er hakket tøffere enn jeg hadde forestilt meg. Likevel kjenner jeg at jeg trives med å slite litt, jeg liker at kroppen min fungerer som den skal og tåler den harde belastningen jeg utsetter den for. Etter en god natts søvn er jeg klar for nye, utfordrende timer.

Jeg venner meg fort til å gå lange dagsetapper, og etter hvert får jeg en egen ro i kroppen. Hodet tømmes for tanker, det eneste jeg fokuserer på er å puste riktig og å sette den ene foten foran den andre. Det er deilig å gå slik. Jeg føler en fantastisk frihet der jeg loffer av gårde i langsomt tempo etter de andre og tenker at dette vil jeg gjøre mer av. Vi har ingen mobildekning, og verden utenfor er langt borte. Jeg savner den ikke heller.

Endelig er vi oppe. Vi stopper og tar en pause. Drikker vann og spiser litt nøtter og sjokolade. Kreftene kommer tilbake. Og snart går vi videre. Ny stigning. To timer igjen før vi er i campen der mat og hvile venter før ny etappe neste dag.

Landskapet er vakkert. Jeg tar meg tid til å se meg rundt og nyte skjønnheten som omgir meg. Terrenget varierer hele tiden. Den tette skogen der vi startet dagen før, er avløst av små busker, noen av dem har vakre blomster. Og jo høyere vi kommer, jo mer goldt og nakent blir det. Her og der ser vi en og annen busk som karrer seg opp av den tørre jorda og gir farge til alt det brune, men stort sett er det bare stein og sand. Og over oss svever ravnene. På jakt etter mat. Som svarte skygger følger de med på oss, og når vi setter oss for å spise, tripper de rundt oss.

Dagene har sin faste rutine. Vi blir vekket klokka syv med te i teltet, frokost klokka åtte og klokka ni er vi klare til å starte dagens etappe. Mørket kommer tidlig. I halv syv–syv-tiden er det bekmørkt. Hodelyktene tennes, og det er ikke annet å gjøre enn å legge seg etter middag, omtrent i halv ni-tiden. Men man sover godt i frisk luft – og slitne som vi er når kvelden kommer, sovner vi fort.

Kilimanjaro er Afrikas høyeste fjell med sine 5895 m. Det ligger nordøst i Tanzania og består av tre sovende vulkaner: Shira i vest, med 3 962 meter, Mawenzi i øst, med 5 149 meters høyde, og Kibo, som er det yngste geologisk, som ligger mellom to andre og som med Uhuru Peak på 5 895 meter over havet er det høyeste punktet i Afrika.

Hvert år kommer klatrere og andre eventyrlystne fra hele verden som ønsker en utfordring utenom det vanlige. Jeg har så langt tilbake jeg kan huske, vært fasinert av høye fjell. Jeg har drømt om dette i mange år. Men anledningen har ikke vært der før nå. Jeg har trent og forberedt meg i et helt år til denne turen. Og nå er jeg her. Det er en fantastisk følelse. Jeg begynner å få en forståelse av hva dette dreier seg om. Hva jeg har begitt meg ut på. Hvor krevende det er. Men ikke en eneste dag angrer jeg eller lengter hjem. Jeg nyter hvert øyeblikk.

Etter noen dager er vi fremme i basecamp Kibo Hut, ved foten av Kilimanjaro. Der rammer høydesyken meg. De siste timene før vi ankommer Kibo, (4720 m) kjenner jeg hvordan det blir stadig tyngre å puste, og hvor tungt det er å flytte bena. Det er så vidt jeg klarer å gå den siste bakken opp til teltene. Etter hvile og mat blir turleder og jeg enige om at jeg ikke skal fortsette opp til toppen. Jeg er for sliten, og høydesyken kan forverre seg, noe som kan være farlig. Det er en forferdelig tung avgjørelse å ta, men jeg innser fornuften i det og blir i basecamp. Jeg kjenner på kroppen at dette ikke er bra, så jeg går og legger meg i teltet og lar kroppen få den hvile den trenger.

Natten er iskald, og da jeg våkner i totiden og må en tur bort til doteltet, ser jeg at teltduken er hvitrimet. Jeg gjør meg fort ferdig, kulden trekker gjennom den tynne teltduken. Utenfor blir jeg likevel stående en stund og se opp mot himmelen. Den er fantastisk, jeg har aldri sett noe så vakkert. Det er måneskinn, og himmelen er en blåsvart uendelighet med milliarder av stjerner som funkler og skinner. Når jeg snur meg, ser jeg lysene fra hodelyktene til de andre som beveger seg oppover fjellet.

Jeg fryser, og forter meg inn i teltet, pakker meg inn i dunjakke og lue, krøller meg sammen i soveposen, men fryser fortsatt. Jeg slumrer innimellom, men ligger og hutrer i soveposen til sola står opp. Klokka syv er det lyst, og et blidt ansikt vekker meg med en stor, varm kopp te mens han ser undersøkende på meg og spør om hvordan jeg har det. Jeg forsikrer ham om at jeg har det bra. Bærerne har fått beskjed om at jeg skal passes på, og det gjør de. De vet bedre enn mange hvor farlig syk man kan bli av høyden. Omsorgen de viser er rørende. Han ber meg stå opp når jeg har drukket teen, for når sola begynner å varme blir teltet fort altfor varmt å være i. Jeg drikker teen, deretter går jeg inn i kjøkkenteltet og spiser pannekaker med syltetøy til. Mens jeg venter på at de andre skal komme ned fra fjellet rusler jeg rundt i campen og snakker med bærerne. Det blåser en kald vind, så jeg beholder dunjakke og lue på.

Det er mye sand og støv som fyker rundt, og det vises på klærne mine. Senere på dagen starter vi på turen ned. Vi går fra det lavaliknende landskapet til bugnende åkrer og frodig regnskog. Jeg puster lettere og etter noen timer er jeg i fin form. Regnskogen er fuktig og varm, og full av mystiske lyder.

Etter en natt på hotellet i Moshi flyr vi til Nairobi, en flytur på cirka en time, og deretter blir vi fraktet i småfly til Masai Mara, der vi skal være i to dager. Allerede i bilen på vei til lodgen der vi skal bo, Eagle View, får vi en spennende tur hvor vi ser mange av dyrene som holder til der. Masai Mara har et rikt og variert dyreliv, og for å bevare det unike dyrelivet er området nå et reservat. Her kommer man tett på dyrene.

Plutselig stanser sjåføren og slår av motoren. Han peker og hvisker til oss at vi må sitte rolig og ikke si noe. Og der, rett foran oss, står en enorm hannløve. Han minner meg om Aslan fra Narnia-filmene. Denne løven er gammel, han har arr etter (sannsynligvis) mange kamper, men han er nydelig. Jeg er henrykt og løfter rolig kameraet og tar mange bilder. Jeg hadde aldri drømt om at jeg skulle få møte dyrenes konge første kvelden. Han gjesper høyt før han slentrer langsomt og bedagelig forbi bilen uten å ense verken oss eller klikkelydene fra kameraet nevneverdig. Han forsvinner til slutt – og guiden starter bilen igjen.

Vi kjører videre. Vi leter etter en gepard, og like før solnedgang ser vi ham. Det vakre rovdyret ligger og døser i varmen, og virker helt uanfektet av vår tilstedeværelse. Vi sitter lenge og betrakter ham, før han til slutt reiser seg, strekker seg og forsvinner inn i det tette krattet.

Neste morgen reiser vi ut klokken kvart over seks for å få med oss soloppgangen. Vi treffer et løvepar som koser seg i morgentimene og en ensom elefant som virker litt bisk. Det kjempestore dyret, som kan veie opptil 10 tonn på det meste og bli 4 meter høy, passerer elegant forbi bilen. Det er fantastisk å oppleve dette dyret på nært hold, og nå ser jeg hvor enorm den er. Den ruver i terrenget, og med den smidige snabelen, de plirende øynene og den rynkete huden er den et syn. Senere på dagen skal vi møte en hel flokk og en liten elefantunge.

Det er trist å tenke på at elefanten lever farlig på den tørre savannen. Tjuvjakt er et stort problem i Afrika, og selv om man i nasjonalparkene og reservatene gjør alt for å beskytte dyrene, blir om lag 4000 elefanter i Kenya drept av krypskyttere hvert eneste år. Elfenben er dessverre en etterspurt vare med høy markedsverdi. Safariturismen er viktig for Kenyas økonomi. Forsvinner dyrene, forsvinner også turistene.

Mitt første besøk i Afrika ble et møte med en fantastisk vakker natur og blide, gjestfrie mennesker. Jeg vil tilbake og se mer av dette enorme kontinentet. Jeg er ikke ferdig med Kilimanjaro heller. Jeg skal prøve igjen om et år eller to. Fjellet ligger der og venter på meg. Jeg gir ikke opp håpet om at jeg en dag skal komme til toppen og nyte den vakre soloppgangen på Afrikas tak.

Jeg kunne skrevet mye mer, men det blir for langt. Følg med på facebooksiden min, jeg legger ut flere bilder etter hvert som jeg får redigert dem.

Til slutt vil jeg ønske alle mine lesere en fortsatt god sommer.

Anne Marie