I går var siste dag av Emma & Johannes–konkurransen her på Serieliv.no, og i dag har vi hatt den gleden å trekke den heldige vinneren!

Rekordmange har deltatt i konkurransen, og vi er imponert over at nesten samtlige hadde svart riktig på alle spørsmålene. Beste karakter til dere lesere, med andre ord. Men det kan, som kjent, bare være én vinner, og denne gangen har vi gleden av å gratulere Inga Raustein fra Oslo med seieren!

Vi håper du koser deg med premien, Inga.

Du har sikkert allerede lest bok 2 i serien, men dersom du ikke har det, kan du klikke her for å lese mer og bestille.

Her er et lite utdrag fra boken: 

Emma kjente bena visne under seg, og sank ned på en stein. Hjernen klarte ikke å ta innover seg det Dagny nettopp hadde sagt. Synnøve var forsvunnet? Hun så lamslått bort på Dagny, som gråt åpenlyst. Tårene rant uten at hun gjorde tegn til å tørke dem bort. Hun møtte blikket til venninnen og så smerte og fortvilelse i det. Olav sto helt stiv, som om han var hugget i stein, mens blikket flakket frem og tilbake mellom dem.
– Hva mente hun med det hun skrev? sa han. – Er det noe dere ikke har fortalt meg?
Emma visste ikke hva hun skulle si. Angsten satt som en klo i brystet. Synnøve hadde løyet for henne. Hun hadde aldri tenkt å fortelle foreldrene sannheten. Hvordan kunne hun ha vært så dum at hun trodde på henne? Hun visste jo hvor ustabil Synnøve var. Som oftest var hun høyt oppe, lett og glad, men nedturene var dypere enn hos de fleste. Og det hun hadde gått igjennom, var sannsynligvis mer enn hun kunne leve med.
– Vi må lete etter henne, hikstet Dagny. – Hun er nødt til å være et sted i nærheten. Så langt kan hun ikke ha kommet, hvis hun da ikke … Dagny ristet på hodet og strøk håndbaken over øynene. – Hvorfor gjorde vi ikke noe før det var for sent?
– Gjorde hva? Olav forsto fremdeles ikke noe. – Emma, si noe da!
– Synnøve ble utsatt for vold etter festen, hvisket Emma. – Hun ba meg sverge på at jeg ikke skulle fortelle det til noen. Ikke til …
– Vold? Han avbrøt henne og så vantro på henne. – Vold? gjentok han. – Mener du at hun har blitt …? Han fullførte ikke setningen. – Er dere blitt fullstendig gale?
Emma skulle til å svare, men i det samme så hun Tore komme løpende over svaberget. Han skled og holdt på å falle, men rettet seg opp igjen og kom brasende mot dem.
– Hun … hun er ikke noen steder på gården, peste han. – Nå har vi sett over alle husene og rundt omkring. Han fanget dem alle med blikket. – Skal dere bare stå her? Gudene vet hva den tulljenta kan finne på. Hun kan bare vente seg!
Emma møtte blikket hans et kort sekund. Det brant en ild i det som skremte henne. Hvis Tore fikk vite hva Synnøve hadde fortalt henne, kom han til å rette sinnet sitt mot henne fordi hun hadde tidd om det hun visste.
– Kom, Emma. Du blir med meg, så går vi langs sjøen og leter. Olav og Dagny kan lete langs fjordarmen inn til Vik. Et sted må hun være. Hun har sikkert bare gjemt seg bort et sted, slik hun pleide da hun var barn, og noe gikk henne imot. Dere husker det?
Olav rykket til og så på Emma. Åpnet munnen som for å si noe, men Tore fortsatte å snakke uten å ense ham.
– At det går an å bli så tullet i hodet bare fordi hun drakk for mye og dummet seg ut på festen, det går over min forstand.
– Kanskje det var mer enn det. Olav så stivt på ham, men Tore var allerede på vei videre.
– Kommer du, Emma?
Hun nølte et øyeblikk. Så Olav stirre på henne, han ventet nok at hun skulle protestere, men nå var det ikke dem det gjaldt. Det hastet med å finne Synnøve.
– Jeg kommer!
Hun kjente Olavs blikk brenne i ryggen mens hun løp etter Tore, men glemte det fort. Hjertet banket så hun trodde hun skulle besvime. Hun ba inderlig om at Synnøve måtte ta til vettet før det var for sent. Angsten som hadde grepet henne da hun fant den stakkars jenta i naustet den skjebnesvangre kvelden, kom tilbake med full styrke. Tenk om Synnøve hadde hoppet på sjøen? Det var det hun hadde truet med da hun besøkte henne, men hun hadde ikke tatt henne på alvor. Synnøve hadde fryktet at hun var med barn, og den skammen orket hun ikke leve med.
Kjære Gud, la oss finne henne i god behold.
Hun så Tores brede rygg foran seg, og strevde med å holde følge. Terrenget var ugjestmildt, med svaberg og revner i berget som de måtte forsere. Hun skled i fuktig mose og klamret seg fast med hendene mens hun så seg rundt etter Synnøve.
En stein glapp brått under foten hennes, og hun rutsjet nedover berget. Rett før hun skled ut i sjøen, fikk føttene feste. Hun famlet rundt seg med hendene for å finne noe å gripe fatt i, og kjente en sviende smerte i håndflaten da hånden fikk tak i en forkrøplet busk.
– Tore! ropte hun. – Jeg trenger hjelp.
Han stoppet brått og snudde seg. Oppfattet situasjonen og kom tilbake.
– Her, ta hånden min. Han satte seg på kne og rakte frem hånden. – Slo du deg?
Emma gren på nesen og klamret seg til hånden hans da han dro henne opp.
– Nei da, jeg var bare uoppmerksom. Hun så ned på håndflaten, der blodet piplet frem fra et sår. – Det var den busken. Den hadde torner.
– Uff da. Han ristet på hodet, tok av seg halstørkleet og surret det rundt hånden hennes. – Du får vaske såret skikkelig når du kommer hjem. Han strøk lett over håndbaken hennes og var alvorlig i blikket. – Vi må videre, Emma. Si ifra når du trenger en hvil.
– Det skal jeg gjøre. Emma rødmet og trakk til seg hånden.
– Det er lettere å ta seg frem her.
Han gikk ved siden av henne mens de gransket hver en stein, kløft og dype skar, og så bak hver en busk som var stor nok til å kunne skjule et menneske. For Emma var det som om hun gikk ved siden av seg selv. Alt var uvirkelig, som i en drøm. Men dette var alvor, og ikke et mareritt en kunne våkne opp fra og legge bak seg. Og bak alt, lå den dårlige samvittigheten og ulmet, som en glo som sved i hjerteroten. Hvis Synnøve døde, var det hennes skyld. Hvordan skulle hun kunne leve med det?
– Vi finner henne, Emma, sa Tore og tok hånden hennes. Trykket den lett. – Synnøve handler ofte før hun tenker, og nå sitter hun sikkert et sted og skammer seg over hva hun har satt i gang.
Emma dro hånden forsiktig til seg, og rakk å se hvordan blikket hans mørknet og munnen ble stram.