Er du spent på Eva Stensruds nye serie, Skyggespill? Her finner du et utdrag fra første kapittel. Vi kan ikke love at ventetiden blir kortere, men vi kan love at du blir spent på fortsettelsen …

Victoria Terrasse, mandag 20. april 1942

Lyden av låsesmedens fottrinn ble svakere, og Inger Marie pustet ut. Nøklene hun nettopp hadde mottatt, brant mot håndflaten. Fingrene på den andre hånden fomlet nervøst med perleknappene i draktjakken, som for å søke trøst i dem. Hun skottet til siden, men våget ikke å snu seg helt. Irmgard Schmidt hadde holdt det skarpe hønseblikket klistret til ryggen hennes, hun følte det gjennom jakkestoffet. Hadde den tyske kvinnen forstått hvorfor mannen hadde snublet?

Innerst inne hadde Inger Marie vært forberedt på at låsesmeden ikke ville klare oppdraget, men det hadde han gjort. Dermed sto hun foran akt to, og den måtte utspilles i kveld, det hastet. Om litt over en time var kveldsskiftet over, og da var hun nødt til å gå hjem, ellers kunne det vekke mistanke. Tyskerne var på tå hev om dagen.

Håp og frykt sloss om plassen. Minuttene gikk, fingrene stupbombet tastene samtidig som hun strevde for å holde nøkkelknippet fast inne i håndflaten, og bak henne knatret en annen skrivemaskin et rasende tilsvar. Det plinget i maskinen, og idet hun dro i linjeskifteren og skulle til å gå løs på en ny setning, hørte hun på ny fottrinn. Tastene hang seg opp med et tørt knepp.

Han var i rommet. Det prikket i nakken hennes.

– Meine Damen!

– Herr Kriminalsekretär. Det skrapte i stolbein da Irmgard reiste seg.

Inger Marie kom seg også på beina og neide høflig for den høye, lyse mannen som fylte døråpningen. Det var ikke første gang denne uken at SS-Untersturmführer Helmut Lutter gjorde seg et ærend inne hos kontordamene på Gestapos Referat IV, kontor for sabotasje og sikkerhetstjeneste. Sannheten var at han kom altfor ofte. Hun visste at tålmodigheten hans snart ville ta slutt. Men om litt var det hele gudskjelov over.

Han henvendte seg til henne. – Jeg ventet ikke å finne Dem her så sent, Fräulein?

Spill for galleriet. Han visste godt at hun ville være her. Det var derfor han var kommet.

– Ikke det? svarte hun stivt. – En av mine tyske kolleger har bedt om en frikveld. Det var visst viktig. Man feirer jo Føreren i kveld. Hun gløttet opp på ham.

– Visst, og disse avhørene krever ekstra arbeid av oss alle. Det har seg dessverre slik at det finnes brodne kar blant oss, så det er en viktig oppgave å røyke dem ut.

– Ja visst. Hun nikket for å signalisere sin deltagelse.

Igjen følte hun Irmgard Schmidts blikk på seg. Ingen av de tyske kontordamene på Victoria Terrasse hadde noen gang lagt skjul på at de mislikte å ha henne her, frøken Schmidt minst av alle. Kriminalsekretærens interesse bidro heller ikke til å gjøre henne mer populær, gjettet hun, men i og med at det var nødvendig å ha norske kontordamer i staben, ble Irmgard tvunget til å godta henne.

– Hva kan vi hjelpe Dem med, herr Kriminalsekretär?

Han overhørte spørsmålet fra Irmgard Schmidt. – Hva ville låsesmeden her så sent? spurte han Inger Marie.

Hun klemte nøklene så hardt at hun syntes hun hørte dem gispe. – Det vet jeg ikke, herr Kriminalsekretär. Det må De spørre Fräulein Schmidt om. Det var henne han snakket med.

Han snudde seg mot den andre kontordamen, som hevet den spisse nesen en smule og begynte på en lang utlegning. Det var et stort og irriterende problem at så mange mistet eller forla nøklene sine. Det betydde merarbeid. Dessuten gikk det ut over sikkerheten.

Inger Marie satte seg igjen og bøyde seg over skrivemaskinen, mens hun lot som om hun studerte teksten hun nettopp hadde renskrevet. Ingenting i samtalen tilsa at Irmgard Schmidt hadde sett det som foregikk mellom henne og låsesmeden. Diskret listet hun de svette nøklene ned i draktlommen.

Kriminalsekretæren avsluttet samtalen og snudde seg på ny mot henne. – Jeg trenger Deres hjelp, Fräulein Berg Olsen.

Hun hevet øyebrynene spørrende, kjente at hjertet økte takten. – Min hjelp, herr Kriminalsekretär?

– Ja. Det er viktig. Det dreier seg om en særdeles vrien oversettelse. Det foreligger dialekt, blant annet. Vil De komme med det samme? Den må gjøres ferdig i kveld.

Det var ikke noe spørsmål. Han hilste til lua. – Guten Abend, Fräulein Schmidt.

Nesen møtte nesten den lille, sammensnurpede munnen da hun svarte. – Guten Abend, herr Kriminalsekretär. Han forlot rommet.

Irmgard Schmidt skulle nok også straks forlate bygget for kvelden.

I dag feiret man Hitler.

Og på denne dagen for to år siden raste Inger Maries verden sammen.

Fräulein Scmidt sendte henne et blikk som ikke var vanskelig å tyde. Det var fullt av all den forakten hun ikke våget å øse utover kriminalsekretæren.

Inger Marie reiste seg og fulgte etter offiseren. Han vinket henne med seg rundt hjørnet, der stanset han og vendte seg mot henne. Med ett var han blitt en annen. Det formelle gled av, kroppen og ansiktet myknet. – De vet godt hvorfor jeg kom. De blå øynene var blitt intense. – Lat ikke som noe annet.

Hun vætet leppene med tungen. – Herr Kriminalsekretär …

– Si Helmut, i det minste. De har spent meg på pinebenken i månedsvis. Hadde jeg ikke måttet reise nordover, ville De for lengst ha blitt min. Og aldeles frivillig også. Ikke sant?

Hun betraktet den glatte, lyse huden i det finmeislede ansiktet og kjente en svak skjelving gå gjennom kroppen.

Han sukket, strakte frem armen og lot en finger følge kjevelinjen hennes. – De skulle ikke streve slik, Inger Marie. Han smilte.

Hun blunket. – Arbeidet hoper seg opp, det vet De bedre enn noen. De sa det jo selv, nettopp nå.

Han stirret ufravendt på henne. – Er vår overordnede virkelig så lite forståelsesfull? Insisterer han på at De skal ofre både fritid og kjærlighetsliv for den tyske stats skyld?

Kjærlighetsliv? Var det virkelig slik han så på det? Hadde han trodd at hun vansmektet etter ham? Hun besvarte blikket hans og nikket. – Det forholder seg nok slik, er jeg redd. Herr Fehmer insisterer på at forhørsprotokollene må være ferdige innen utgangen av uken. Jeg forsto det slik at de skal sendes til Tyskland da.

– Da har De forstått rett, Inger Marie. Men til tross for arbeidsmengden har mange forlatt bygget nå. Victoria Terrasse er så å si folketom. Øynene holdt henne fast.

– Det er nok en overdrivelse, er jeg redd.

Det store bygget var aldri tomt, det visste hun godt. Her myldret kakelakkene, i dagslys som i mørke.

Han hevet øyebrynene. – Overdrivelse? Slett ikke. De nevnte jo selv at det er Der Führers fødselsdag i dag. De fleste skal ut for å feire. Men ikke De, regner jeg med.

Hun kjente at noe begynte å bevege seg bak brystbenet. Minnet om en lys barnelatter fikk hjertet hennes til å trekke seg sammen. – Og heller ikke De, Helmut?

– Jeg feirer også, på mitt vis.

– Ved å beære kontordamene på avdelingen med en visitt, mener De? Hun tvang seg til å smile til ham og iakttok hvordan pupillene utvidet seg.

– Jeg vil ha Dem, sa han flatt. – Nå. Ingen flere utsettelser.

– Det er ikke er tillatt med fraternisering mellom tyske menn og norske kvinner.

– Jeg tar ikke slike hensyn. Jeg trenger ikke det. Det vet De godt. Han la hånden under haken hennes og holdt den fast. – Jeg gjør som jeg vil. Jeg deler ingenting, og det gir meg respekt.

Hun stirret ham inn i øynene. – Det kan komme folk, hvisket hun. – De kan havne i fengsel.

Han slapp henne og lo. – Hører De ikke hva jeg sier? Jeg vet utmerket godt hva jeg gjør, og det samme gjelder Dem. De kan da ikke ha forledet meg så fullstendig? Eller hva? Jeg visste fra første stund at jeg ville ha Dem. Da De sto foran meg med de store, blanke øynene Deres og de rødmende kinnene, innså jeg at De var blitt sendt meg av en høyere makt. Han lo igjen, da han så uttrykket hennes. – Hvorfor tror De egentlig at De fikk jobben? De er nok dyktig, men ikke fullt så dyktig som De tror. Jeg har hatt planer for Dem hele tiden.

Så lå fingrene hans rundt haken hennes. – Jeg akter ikke å vente lenger, Inger Marie.

– Ikke her, hvisket hun, og kjente at grepet løsnet.

Måten han trakk pusten på fortalte henne at han hadde oppfattet hva hun mente. – Et annet sted, da? Han mønstret henne under halvlukte øyelokk, som om han vurderte oppriktigheten hennes.

Helmut Lutter var på ingen måte en mann som lot kjønnsdriften svimeslå intellektet. Han var tysk offiser, han tenkte først og handlet siden, vinning ville alltid måtte veies mot risiko. Han ville aldri ta sjansen på å bli avslørt i en kompromitterende situasjon, for han hadde fiender i egne rekker som bare ventet på en anledning til å ramme ham. De fleste kollegene hans var redd ham, og mange hatet ham også. Det var ikke for ingenting at fiendene hans – samt en som påberopte seg å være hennes venn – hadde lykkes i å få ham stasjonert nordpå i alle disse månedene. Men det sa han naturlig nok ingenting om. Og hun skulle heller ikke vite noe om det.

Nå var han tilbake i hovedstaden. Akkurat tidsnok til å komme til nytte.

Hun senket blikket, lot som om det var vanskelig å få ordene frem. – Kanskje et hotell? Han hadde selv foreslått det, en gang for lenge siden.

Han kikket seg fort omkring, nølte, og hun leste dilemmaet i ansiktet hans. – Jeg vet et sted som er nærmere, og hvor vi kan være alene i kveld, mumlet han til slutt og gjorde tegn til henne. – Kom. De går to skritt bak meg.

– Men frøken Schmidt? spurte hun fort. – Hva vil ikke hun tro?

Han rynket brynene utålmodig – Bry Dem ikke om frøken Schmidt. Henne skal jeg ta meg av. Gå og hent en ordbok eller noe slikt. Stemmen ble lav og skurrende. – Forstår De ikke at jeg er i ferd med å bli gal av lengsel etter Dem? Gjør nå som jeg ber Dem.

Med bankende hjerte gikk Inger Marie inn på kontoret igjen.

Irmgard Schmidt glodde på henne, øynene var fulle av mistenksomhet. – Hva ønsket han? ville hun vite. – Hvorfor ville han snakke med Dem alene? Hva er dette med en oversettelse? Hvorfor kunne den ikke utføres her?

Inger Marie leste av uttrykket hennes at hun kjente svaret.

– Det vet jeg ikke. Det er ikke min sak å spørre kriminalsekretæren om slike detaljer. Inger Marie bøyde seg over pulten og fant en ordbok. Idet hun nådde døren, snudde hun seg mot den tyske kvinnen og sendte henne et siste blikk.

Irmgard Schmidt knep øynene sammen. – Hvorfor ser De slik på meg?

– Jeg ser vel ikke annerledes på Dem nå enn jeg gjør ellers? Uten å vente på svar åpnet Inger Marie døren og forlot kontoret.

– Hvor skal vi? spurte hun lavt da hun på ny sto foran ham.

Han målte henne med blikket, som for å vurdere reaksjonen hennes. – Til arkivet.

– Arkivet? Hun rynket brynene. – Mener De … i kjelleren? Hun skuttet seg og så at han la merke til reaksjonen hennes.

– Der får vi være alene. Arkivaren har gått hjem. Vær ikke redd, stedet er bedre enn sitt rykte. Han smilte skjevt. – De har ikke vært der nede før?

– Nei, aldri.

Spørsmålet var retorisk, for ingen norsk kvinne hadde adgang dit, med mindre hun var i følge med en tysk offiser. Sikkerheten på Victoria Terrasse tillot ikke det.

Hjertet hennes økte plutselig takten, og hun kjente at hun ble lett i hodet.

– De blir blek. Er De redd for å gå ned i kjelleren?

– Burde jeg være det?

Alle visste hva som foregikk der nede.

– Ikke når De er sammen med meg. Det verserer altfor mange historier, De må ikke tro på dem. Han smilte skjevt. Blikket hans mørknet mens han betraktet henne. – Kom. Han snudde seg brått og begynte å gå.

Inger Marie klemte ordboken inntil seg og fulgte etter ham, mens hun kjempet mot en voksende kvalme.

Til tross for at det var sent, passerte de to offiserer og en kontordame på vei ned korridoren. Like etter møtte de flere kontordamer på vei ut. Alle hilste på Helmut Lutter, men overså henne. Det var altså ikke påfallende at de gikk her sammen, ærendet fremsto som legitimt. I følge med ham var hun usynlig.

De nærmet seg trappehuset. Han åpnet døren og lot henne gå først. – Denne vei.

Trappegangen var dårlig opplyst, og hun gikk forsiktig, for ikke å snuble.

– Jeg skal støtte Dem. Han grep henne i armen. Fingrene hans brant gjennom draktjakken. – Forsiktig, advarte han. – Det er fort gjort å trå feil.

De beveget seg lenger ned i dypet, og hun kjente hvordan de tykke murveggene lukket seg rundt henne. Nok en trapp åpenbarte seg, og hun konsentrerte seg om å puste jevnt og unnlot å se seg omkring. Ordboken truet med å gli ut av grepet hennes.

– Er alt i orden?

Brått kjente hun armene hans rundt seg. – Jeg … Det er langt ned. Hun visste at hun måtte ta seg sammen. Pust. Hun kjempet mot trangen til å skyve ham fra seg. – Jeg har aldri vært glad i trange rom.

– Jeg skal straks få Dem til å glemme hvor De er. Han kysset henne lett på pannen. – Kom nå. Det er bare en liten trapp igjen.

Hun fulgte ham som i blinde.

Brått ga taktfaste skritt gjenlyd mellom veggene. Hun for sammen og fikk se tre soldater fra vaktstyrken runde et hjørne lenger fremme. Da de fikk øye på kriminalsekretæren, gjorde de strunk hilsen og marsjerte forbi.

– Heil Hitler!

Helmut Lutter besvarte hilsenen og ledet an bortover en korridor. Lyspærene i taket glødet svakt, og hun kjente en eim av urin og noe annet, noe hun ikke kunne definere. Hun svettet nå, og hjertet slo tungt.

– Jeg beklager lukten. Han stanset foran en dør og trakk opp en nøkkel. Da den tunge døren gled opp, strakte han seg etter lysbryteren på innsiden og vred den rundt. – Det er ikke akkurat Grand Hotell, er jeg redd, men det får klare seg i kveld. Dette rommet er for øvrig lydtett. Her blir vi ikke forstyrret. Han trådte til side og slapp henne inn.

Rommet var stort, konstaterte hun og kjente at trykket over brystet lettet. Det luktet av støv og gammel sigarettrøyk der inne. Veggene var dekket av låste stålskap fra gulv til tak. Innenfor disse fire veggene fantes det opplysninger om alle borgere som på et eller annet vis var kommet i okkupasjonsmaktens søkelys. Mange av dem var nære venner av henne. Og en av dem var mer enn det.

– Imponerende, hva? Han stilte seg ved siden av henne og tvinnet håret hennes rundt fingeren. – Her ville mang en statsfiende ønske å sette sine føtter. Men det vet De nok.

Han lot en finger gli ned i utringningen hennes, og hun lukket øynene. – Jeg er ikke så opptatt av politikk. Det sa jeg til Dem allerede første gang vi møttes.

– Jeg husker det. Han snudde seg mot døren og låste den. Deretter stakk han nøkkelen i lommen. – Kom hit.

Inger Marie la fra seg håndvesken og boken og snudde seg mot ham. Nå smilte han igjen. Tennene glimtet hvitt i skjæret fra skrivebordslampen.

Han strøk henne over kinnet og spisset munnen. – De er nervøs. Vil De ikke fortelle meg hvorfor? Er det denne kjelleren som skremmer Dem? Stemmen ble et hakk dypere. – De er vel ikke redd for meg? De kjenner meg jo, ikke sant?

Hun hadde selv lest rapportene. Rapporter så grusomme at de hjemsøkte henne i søvne. Det var den verste torturisten av dem alle som sto foran henne nå.

Hun festet blikket på et punkt på halsen hans. – Jeg er jo alene med Dem i en mørk kjeller, Helmut, hvisket hun. – Fullstendig i Deres makt.

Han lo mykt. – Og det var der De ville være, ikke sant?

Er du spent på fortsettelsen?

Tegn abonnement på Skyggespill innen 1. desember 2016 for å benytte deg av vårt førtilbud. Få første bok + boken Julefryd + en delikat lavendelpose helt gratis og uforpliktende. Les mer og tegn abonnement nå!

Foto toppbilde: Skøien, Marthinus / Oslo Museum