Vi feirer adventstiden med noen stemningsfulle utdrag fra julefeiringer i seriene våre. Dette aller første utdraget er fra Årringer 27, med den passende tittelen Julefryd, som er i salg på mandag. Dette blir den første julen alene for Engebreth og Siljas lille familie:
De fant Engebreth i den julepyntede dagligstuen hvor det brant lystig på peisen.
Kerstin slapp hånden hennes og løp bort til Engebreth. «Juletreet. Vi har glemt juletreet.»
«God morgen, lille venn,» sa han og rusket henne i håret. «Har vi ikke noe juletre, sier du? Det var dumt, men da får vi huske det til neste år.» Han så opp på Silja og smilte, som om det slett ikke gjorde noe at treet ikke kom i hus.
Silja undret seg over at han kunne ta så lett på det, men hendelsen i Stallanstorpet hadde overskygget alt, og hun hadde selv glemt hele juletreet. Stallmesteren hadde kommet bort med en fin gran for et par dager siden, men det sto vel ute ved veggen ennå.
Kerstin ble taus, og satte seg ved peisen og hang med hodet. Hun så tydelig lei seg ut, og Silja lurte på hva hun skulle gjøre for å muntre henne opp. Det var jo julaften og en gledens dag.
«Jo, det har jeg glemt å fortelle,» utbrøt Engebreth. «Vi har fått mus i huset. Jeg har satt ut musefeller inne i storstuen. Det var der inne jeg hørte beistene krafse i veggen.»
«Vi burde skaffe oss en katt,» sa Silja. Hun likte ikke dette, men så fikk hun se uttrykket i Kerstins ansikt. Det var tent et håp der.
«En kattunge?»
«Nei, katter hører hjemme i fjøs og stall. Vi kan ikke ha en katt i finstuen, som klorer opp tapetet og møblene. Jeg har satt opp musefeller. Mon tro om jeg ikke har klart å få has på beistene.» Han reiste seg. «Vil du bli med og se etter, Kerstin?»
Kerstin så på ham med et skuffet blikk, men før hun fikk sagt noe, lød et tydelig mjau fra stuen.
Silja rettet seg opp i stolen og stirret på Engebreth. «Men … det der hørtes da ut som en katt som mjauet?»
«Ja, det hørte jeg også,» samstemte Kerstin med store øyne.
«Nei, nå tror jeg dere har blitt tullete begge to. Det var sikkert møssene som pep. Kanskje sitter det en stor mus i fella og piper etter hjelp.»
Kerstin spratt opp og så alvorlig ut. «Da skal jeg gå og redde den.»
Engebreth var like alvorlig. «Da er det best jeg blir med, for sikkerhets skyld.» Han fulgte etter Kerstin bort til den doble fløydøren og tok tak i begge håndtakene. Så nølte han og kikket ned på jentungen. «Er vi helt sikre på at vi våger dette?»
Kerstin fnyste veslevoksent. «Er du redd for døde mus, du?»
«Men tenk om den ikke er død likevel? Vi hørte at den pep. Kanskje det er en stor spøkelsemus?»
Silja sukket oppgitt. «Nå får du gi deg, Engebreth. Du skremmer vettet av jentungen.»
Da smilte han ertende til henne, trykket ned håndtakene og skjøv dørene innover.
Synet var overveldende, og noe helt annet enn det Kerstin og Silja hadde ventet. Nå sto begge forfjamset og stirret på et dusin tindrende lys som skinte som stjerner på et vakkert pyntet grantre som rakk nesten opp til taket.
Kerstin ble stående og glane storøyd. «Ååååå … vi har jo juletre. Så fint det er. Kan vi gå rundt det og synge julesanger?» spurte hun ivrig og gikk nærmere for å betrakte det vakre treet.
Silja ble stående og glane, for det var virkelig et usedvanlig vakkert tre, pyntet med glitrende porselenskuler og englefigurer. Hun så spørrende på Engebreth, som om hun ville ha en forklaring på når treet var kommet i hus og pyntet, men han bare smilte.
Og så hørte de det tydelig igjen, en katt som mjauet.
Engebreth gikk bort til den store kakkelovnen og løftet opp en kurv. Så huket han seg ned foran Kerstin med den. I kurven lå en svart og hvit kattunge. Den hadde lyserød snute og en rød julesløyfe rundt halsen.
«Å, en kattunge!» utbrøt Kerstin og løftet opp det vesle nøstet.
Silja fanget blikket til Engebreth. «Men du sa jo at …»
Han la en finger mot leppene. «Hysj! Den skal få bo på kjøkkenet og gå ut og inn som den vil. Jeg håper bare frøken Iversen liker katter.»
Silja kjente hjertet bli fylt av ømhet og kjærlighet for ham. Hun la armene omkring livet hans og lente seg mot ham. «Du er grenseløst snill.»
«Jeg prøver så godt jeg kan,» smilte han og kysset henne ømt på munnen. «La oss gå og spise, før vi drar til kirken,» sa han.
Laila hadde allerede dekket på i spisestuen, og Silja bestemte at de kunne gi gaven til Kerstin med det samme, ettersom hun trengte den når de skulle til kirken. Det var en lyseblå vinterkåpe med hette og muffe av kaninskinn.
Silja var like spent som Kerstin da hun rev av papiret.
«Skal jeg få denne?» sa jentungen og holdt opp den lyseblå kåpen.
«Likte du den? Jeg tenkte du kunne bruke den når vi skal til kirken. Det er en pelsmuffe til også. Så du ikke fryser på hendene.»
Kerstin måtte prøve kåpen og muffen med en gang. Hun snurret lykkelig rundt. Så kastet hun seg om halsen på dem begge. «Tusen takk. Det er det fineste jeg noen gang har fått. Jeg må vise det til Aino. Kan jeg gå fra bordet?»
«Er du sikker på at du er forsynt?» spurte Silja.
«Ja, helt sikker.»
Engebreth smilte og gjorde en bevegelse mot døren med hånden. «Løp av sted du, Kerstin.»
Da døren var lukket og de hørte ivrige, løpende steg opp trappen, vendte Engebreth seg mot henne. «Det er ingenting som er bedre enn å se et barn lyse opp i glede.»
«Hun har ikke vært vant med å få gaver, stakkar. Men Engebreth, juletreet? Hvordan i all verden har det gått for seg?»
«Det bar jeg inn i går, da du og Aino var i Stallanstorpet. Og så pyntet jeg det i dag tidlig for å overraske Kerstin. Og deg. Var det fint?»
Hun smilte varmt mot ham. «Det er det fineste juletreet jeg har sett. Og kattungen, hvor har du fått tak i den?»
«Gunda på sagbruket hadde fått kattunger. Hun hadde gjemt seg i sponbingen inne på saga. Sigfred var helt forstyrret for han trodde reven hadde tatt katten. Men to var frosset i hjel. Det var bare denne som hadde klart seg.» Engebreth kremtet. «Jeg har enda en gave til Kerstin, men jeg tenkte jeg skulle vente med å gi henne den til vi har vært i kirken.»
«Å? Hva er det?»
Han smilte lurt. «En ponni.»
«Det mener du ikke?» Silja ble engstelig.
«Jo, jeg har lovet henne en ponni, og jeg kan ikke bryte det løftet. De hadde en i Skillingmark. Jeg klarte å overtale bonden som eide den til å selge den. Ungene hans hadde vokst fra den, så nå gikk den bare på stas, som han sa. Den er seksten år gammel, så det er ingen ungfôle. Den er trygg og stødig, og passer godt for et barn som vil lære å ri.»
Hun kunne styre sin begeistring over påfunnet hans. «Men det er ingen stall her.»
«Nei, vi rekker ikke å sette opp en stall nå, men det blir vel en råd med det til våren. Enn så lenge må den stå sammen med de andre hestene på herregården.»
«Men Kerstin kan ikke gå dit alene. Du vet hvorfor,» sa hun advarende. «Burde du ikke ha ventet med å gi henne en ponni? Hun er bare fem år.»
«Jeg var ikke stort eldre selv da jeg fikk Gnisten.»
Hun så oppgitt på ham. «Men hun kan ikke gå til stallen. Ikke alene.»
«Så skal jeg bli med henne,» svarte han og nippet til kaffen.
«Men du er en travel mann. Har du tid til det, da?»
«Men når jeg er hjemme, skal jeg ta meg tid til det. Jeg vet at jeg har arbeidet mye dette året, men jeg skal prøve å bli flinkere til i hvert fall å ta søndagen fri for å være sammen med familien min.»
«Jeg tror ikke du skal love deg bort, Engebreth,» sukket hun.
Han la en hånd over hennes og trykket den litt ekstra. «Jeg lover å forbedre meg. Men nå skal vi ikke tenke vonde tanker. Nå skal vi feire jul. Dette blir vår første jul for oss selv, Silja.»
Årringer 27: Julefryd er i salg fra 5. desember. Klikk her for å lese mer om serien!
