Vi fortsetter våre førjulsbesøk til romanpersonene våre med en julescene fra fra Hjertets røst 10.  I dag får vi være med jordmor Gjertrud Gare i stort selskap på Storset tredje juledag:

Det var på tide å traske avgårde i romjulsmørket. Hun satte hatten på hodet. Den hadde samme farge som drakten; en stor hatt med en kunstig blomsterkvast på toppen. Den var uhyre elegant, men Gjertrud var ikke det minste forlegen ved å se slik ut.

Hun hadde tatt med seg et par riktig fine pensko, men tok på seg de høyanklede lærskoene for å gå over jordet. Hun fikk bytte når hun kom til Storset.

Alt et godt stykke fra storgården hørte hun summingen av stemmer, og ute på tunet sto en mengde folk som ikke hadde kommet seg inn ennå. Langs bjørkealleen sto tett i tett med fakler, og flere var spredt rundt om på tunet. Der var mange kjøretøy også – ikke bare hestetriller og sleder, men også en fin automobil, som hun visste tilhørte sorenskriver Lund.

Hun spankulerte opp alleen så verdig og småtrippende som hun bare kunne; måtte konsentrere seg, så vant som hun var til å skritte ordentlig ut. Hun så at hun vakte en viss oppmerksomhet. Hun kjente noen av menneskene som sto der og røykte og snakket. På storverandaen, som var omkranset med furubar, sto Lars Storset sammen med Klara og tok imot.

Gjertrud ble ikke overrasket over hvor flott det var i pyntet i stuene. Langs vindusveggene sto lange bord med all slags herlig mat og drikke – den rene overdådighet! Det var svinestek, oksekjøtt, sauekjøtt og viltkjøtt, hønsefrikassé og rype, alt med deilige sauser til. Det var all slags desserter, flasker med godt drikke – røde og hvite viner, hjemmebrygget øl både av det sterke og det svake slaget, blankt brennevin og brunt brennevin – og selvsagt den veldige dampende punsjebollen som var viden kjent i bygden; det måtte være veldige mengder sølv i den, mente folk.

Her var også «håndmat»: Alle slags nøtter, kandiserte frukter, fiken og en bolle med disse appelsinene som ble importert fra Spaniens land. Stemningen sto allerede høyt i taket, folk snakket så man nesten ikke fikk ørens lyd, og i tillegg ble det passet på at grammofonen hele tiden var i drift. Storset hadde fått inn tjenestefolk utenfra; de vanlige folkene fikk fri i dag og kunne være gjester, men de var sjenerte, de klumpet seg sammen og stort sett holdt seg ute av syne. Det hadde nok gammelkaren og Klara også regnet med, tenkte Gjertrud.

Hun stilte seg ved veggen og prøvde å virke uanselig, men hun merket at hun vakte en viss oppsikt – og ikke av det pinlige slaget. Enkelte av herrene var litt mer herskapelige enn andre, og det hendte at blikket deres streifet Gjertrud: Stakk de hodene sammen og mumlet? Nei, hun merket ikke se noe slikt. Da hadde hun vurdert riktig ved å la korsettet ligge igjen – prise Herren for Hans barmhjertighet! Hun smilte, nikket, hilste, og var hjertens glad for de erfaringene hun hadde gjort på byturen sammen med Klara fire år tidligere.

Nå ble det trengsel rundt anretningene, og stemningen sto i taket. Gjertrud fylte opp en tallerken og trakk ut i kjøkkenet, for der fant hun et sted å sitte.

Jorid var innom kjøkkenet, så blid at hun blusset. – Nå må du ikke trekke deg tilbake, Gjertrud, sa hun. – Jeg vet at Storset har leid inn et fint orkester. De skal spille når juletreet kommer på plass, og så blir det dans etterpå.

Mens de satt og pratet, merket Gjertrud at en herre sto i døråpningen og stirret på henne. Han var ung, og flott antrukket etter siste mote. Han hadde et gutteaktig ansikt, litt skjeve, mørke øyne og et undrende smil. I den ene munnviken vippet en sigarett. Han tok seg godt ut, var nesten påtrengende flott.

Han kastet ikke bare et blikk på henne, han rett og slett stirret, og det så intenst at Gjertrud ble brydd, for hun visste at hun aldri hadde sett ham før. En slik flott mann var det praktisk talt umulig for en kvinne å glemme.

Dette utdraget var fra forrige bok i Hjertets røst. Bok 11 er i salg på mandag – men e-boken er tilgjengelig allerede nå! Klikk her for å lese om Hjertets røst 11.