Eva Stensrud, forfatteren av Storgårdsfolk og den kommende Skyggespill, har kanskje litt andre førjulsfølelser enn oss andre …

Førjulstiden begynner allerede i oktober for meg, for det er tidspunktet hvor jeg begynner å grue meg til jul. Tanken på julen henger over meg som en vederstyggelighet til rundt midten av november. Da skjer det noe. Vet ikke om det er den intense stearinlysbrenningen, frosten i gresset om morgenen eller musene som pleier å trekke inn på denne tiden av året, men faktum er at jeg på det tidspunktet er i ferd med å begynne å glede meg til julemarsipanen.

Juleboka

Da er det fram med den hellige juleboka. Den har lite med Jesus å gjøre. I juleboka fører jeg opptegnelser over hva slags gaver jeg har kjøpt til hvem, og ikke minst hva slags gaver jeg har fått av hvem. (Ondskapsfullt smilefjes). Neida, juleboka mi er til for at jeg ikke skal gi den samme boka til sønnen min for annet år på rad. Eller gi mindre penger til bonusbarnebarna mine enn de fikk året før. Jeg får dårlig samvittighet over å lese i juleboka, særlig under «kort sendt.» Den eneste trøsten er at kolonnen «kort fått» er nesten like kort. Jeg vet at jeg burde ha sendt julebrev, jeg som er forfatter og alt, og noen få ganger har jeg klart det også, men det er bare de gangen hvor et nært familiemedlem har vært døden nær og klart seg mot alle odds.

Juletrær

I «grue-meg-til-jul-fasen» er jeg alltid innom Thailand. I tankene. Jeg vet så altfor godt at det ikke blir noe av. Derfor kastet jeg meg over diskusjonen om juletreet. Den jeg fører med meg selv hver jul. Jeg kan sløse bort penger på mye rart, men dette med juletrær er noe helt spesielt. Jeg er nemlig en juletrehykler. Jeg vil ikke ha kunstig tre. Men jeg vil egentlig ikke ha ekte tre heller, jeg synes det er noe sløseri. Ideelt sett, og hvis jeg fikk bestemme, burde alle ha sitt eget lille tre i potte ute på balkongen, for så å ta det inn julaften og sette det ut igjen etter nyttår. (I hvert fall burde jeg ha det selv!) Men så er det dette med å være konsekvent da. For jeg elsker duften av julegrana. Jeg går og sniffer på grenene som ei bikkje når det står der. Virkelig! Det betyr så klart at jeg ikke kan like edelgran heller, for den lukter ikke. Diskusjonen pleier å ende med at jeg går ut i naboens skog og stjeler meg et tre.

Juleakevitt

Å glede seg til juleakevitten er en viktig del av førjulstiden. Den skal jo testes! I år har Nesodden fått sin egen akevitt, og Atlungstad Brenneri har forbedret fuselen de produserte for noen år siden. Tanken her var visst å spille på tradisjonen for hembrent på Hedmarken. Gammel Opland er favoritten min. Lenge var det Løiten Linie, som seg hør og bør for en hedmarking, men etter noen rause smaksprøver fikk fetteren min på Kapp overtalt meg til at Gammel Opland er bedre.
Jeg ønsker meg julekalender neste år, en slik som fetter Bjørn har på Hekshus. (Se bilde!)

Oppriktig talt, når jula er der, elsker jeg den virkelig, og ikke bare på grunn av akevitten! Jeg lover å komme tilbake med en juleblogg til. Da skal jeg ta meg sammen og skrive om noe koselig. Sånn som da jeg i fjor prøvde å lage min egen versjon av Turkish Delight.

God førjulstid!

Hilsen Eva