Jul på Gimle

Det er gått noen år siden siste bok i Ann-Christin Gjersøes forrige serie, Livsarven, kom ut – men nå som det nærmer seg jul synes vi det passer med et lite gjensyn med Abelone og Ellen. Bli med når de steller i stand til juleselskap for arbeidsfolket på Gimle:

Blanche, Abelone og Ellen
Blanche, Abelone og Ellen, de tre heltinnene i «Livsarven»

Gimle Gaard, julen 1881:

Abelone kjente svetten piple nedover ryggen under den varme ullkjolen. Ellen og hun hadde slitt hele morgenen for å stelle i stand det store møljemåltidet som innledet julen på Gimle. Det var en årelang tradisjon at sjøfolket selv laget dette måltidet på julaften formiddag, og hun kunne høre at arbeidsfolket ventet spent bak de doble, stengte dørene, som førte inn til den store spisestuen, hvor de hadde dekket til over førti gjester. Denne ene gangen i året samlet faren arbeidsfolket og husmennene til et stort felles måltid, noe hun visste at ble satt pris på.

Det var ikke på alle gårder at bonden var så godt likt og respektert som på Gimle. Vel kunne faren kreve mye av arbeidsfolket sitt, og selv var han et arbeidsjern uten like, men høyere enn rå styrke satte han lojalitet og dugelig arbeidsvilje. Folk som likte for godt å ta en hvil i bakken, ble ikke lenge på gården. Arbeiderne satte ham høyt fordi han var en rettferdig arbeidsgiver som innga respekt gjennom arbeidet han selv gjorde, og alle visste at sjølfolket arbeidet hardt for å nyte godt av den velstanden de hadde arvet. Bare han ikke alltid hadde vært så egenrådig, tenkte Abelone for seg selv og smilte.

«Ellen, er du snill og finner frem de fire store kandelabrene av sølv?» spurte hun søsteren, som nikket og løp for å finne lysestakene. Hun la merke til at søsteren var oppjaget og blek i ansiktet av forberedelsene til det store måltidet, og visste at hun ikke likte ansvaret det var å forberede et så stort måltid. Men nå som moren fremdeles var sengeliggende, måtte hun ha hjelp. At hun stadig var nødt til å fortelle søsteren hva som måtte gjøres, fikk heller gå. Ellen var ikke lat, det var bare det at hun ikke alltid så hva som måtte gjøres, og da endte det ofte med at hun lot være å gjøre noe.

Abelone lot blikket gli utover de to store mahognibordene som var stilt opp ved siden av hverandre, og slo fast at alt var som det skulle. Fra anretningsrommet duftet det nydelig av mølja som Ellen hadde fått ansvaret for, og på bordene sto det stabler med ferskt flatbrød. Bordene var pyntet med hvite damaskduker, og de hadde dekket med det fineste porselensserviset og nypusset sølv.

Den skarpe vintersolen kastet solstråler inn gjennom de fire høye vinduene og gjorde at det funklet i de vakre Nøstetang-glassene og lysekronen som var festet i en forseggjort rosettstukkatur i taket. Speilene mellom vinduene gjorde at den lyse stuen virket større enn den i virkeligheten var, og på veggene hang det vakre seilskutemalerier fra prisetiden. Den hvitglaserte kakkelovnen sto i et hjørne og ga god varme selv om det var høyt under taket. Tunge, fløyelsblå gardiner var drapert på hver side av vinduene, og dyprøde portièrer skilte spisestuen fra den lille røkesalongen.

«Jeg tror alt er klart, Ellen,» sa Abelone og smilte til søsteren, som hadde det litt forskremte uttrykket hun av og til pleide å ha i de lysebrune øynene, og hun visste at Ellen gruet seg til å skulle servere etterpå. «Du har virkelig vært flink,» sa hun oppmuntrende, og søsteren sendte henne et nervøst, men takknemlig smil.

Lyden av arbeidsfolket som sto utenfor dørene og ventet, tiltok, og hun visste at de ventet spent på å bli sluppet inn.

«Kanskje du har lyst til å åpne dørene?» spurte hun søsteren, men Ellen ristet taust på hodet og pilte ut i anretningen. Abelone kastet et blikk på seg selv i et av speilene og rettet raskt på håret før hun gikk bort til de høye, hvitmalte dørene. Alle burde være kommet nå, tenkte hun og kjente at det kriblet i magen av summingen utenfor dørene. Det gjorde alltid det før en stor tilstelning, men nå var det enda verre fordi hun hadde måttet greie seg uten moren og tausene.

Hun slo dørene opp, og summingen gikk over i forventningsfulle smil og latter. Inn strømmet tauser, drenger og husmannsfolk, alle i sitt fineste tøy, med nykjemmet hår og blankskurte ansikt. Alle visste at med mølja på julaften formiddag var den strevsomme førjulstiden over, og de kunne gå roligere dager i møte. Arbeidsfolkene nikket og smilte til henne, men ingen satte seg, og hun visste at de ventet på faren hennes.

Hun forsøkte å skue utover flokken uten å avsløre at hun så etter en høyreist skikkelse med bølgete, korngult hår. Midt i forsamlingen stoppet blikket hennes. Der sto han, og øynene hans glimtet mot henne. Hun skjønte at han måtte ha stått og iakttatt henne, og det føltes som om hjertet danset under brystbenet. Han bukket lett og smilte, men hun nikket bare kort tilbake, før hun forsøkte å la blikket gli uanfektet videre. Det var nok av øyne som fulgte eldstedatteren på Gimle for å se hva hun foretok seg, og hvis noen trodde at de hadde sett noe mellom henne og en av farens menn, ville bygdesladderen få ben å gå på.

Da faren trådte inn i rommet, rank, kraftig og med myndig gange, ebbet samtalene langs veggene ut. Faren kunne ha fylt hele rommet med sin tilstedeværelse, tenke hun, ikke så rent lite stolt av faren som var så høyt aktet, ikke bare av arbeidsfolket sitt, men også ellers i bygda. Faren satte seg til bords, og taust tok gjestene det som et tegn på at de også kunne sette seg.

Abelone listet seg stille ut til Ellen mens faren bad Fadervår sammen med arbeidsfolket sitt. Snart ville gjestene ha brutt flatbrødet og vente på kraften som skulle øses over og bløtgjøre brødet, før det smeltede smultet skulle helles over til slutt.

«Er alt klart, Ellen?» spurte hun og kastet et raskt blikk på de store bollene som var fylt med rykende, varm rullekraft og fett, hver for seg. Hvetekaken, som skulle spises ved siden av, hadde søsteren skjært pent opp og lagt på små fat.

«Ja, jeg tror det,» svarte Ellen hektisk, og Abelone så at ansiktet hennes blusset av varmen og styret med å få alt klart.

«Da får vi sette i gang! Jeg tar bollene med kraft, hvis du tar fettet?» smilte Abelone til søsteren, som skalv på hendene. Ellen bare nikket tilbake.

Alle hadde blitt servert, og Abelone satte seg sammen med søsteren nederst ved det ene bordet. Det skrapte i stolben, og faren reiste seg. Han var ulastelig antrukket i mørk dress og hvitsnipp, og hun så at han hadde pyntet seg med lommeuret i gull, som han hadde arvet etter faren. Det mørke håret, som hadde fått islett av grått de siste årene, var strøket tilbake fra pannen, og barten kunne hun se var klipt kortere enn vanlig. Vikene i pannen hadde blitt tydeligere de siste årene, og fremhevet den høye, skarpskårne pannen og de litt kraftige kinnbena. Nesen var krokete og skjev, og moren pleide å le og si at den snodige formen skyldtes alle slåsskampene han hadde vært i før han hadde giftet seg med henne. Øynene hans var mørkt brune, og selv om de lyste vennlig nå, kunne de gnistre av temperament og sinne, og bli nesten svarte hvis noe eller noen hadde terget ham lenge nok. Kløften i haken var fremtredende i det firskårne ansiktet, og fikk ham til å se morskere ut enn han i virkeligheten var.

Med myndig mine hevet han det lille akevittglasset og lot blikket vandre slik at alle skulle føle seg sett.

«En skål for at julefreden har senket seg over Gimle, må julen og det nye året bringe fred over gården og alle oss som bor og arbeider her. Skål!»

Taust ble glassene med den gylne drikken hevet, og Abelone grøsset da den brant nedover halsen. Hun likte ikke smaken av det sterke brennevinet, men det hørte liksom til.

Hun kunne nesten ikke vente med å ta den første smaken av mølja. Ikke bare smakte det godt, det var ingen annen smak og lukt som minte henne så om jul, og mølje hadde hun spist hver julaften formiddag så lenge hun kunne huske. Hun strakte seg frem, og strødde litt sukker over mølja, før hun tok den første spiseskjeen i munnen. I neste øyeblikk senket hun skjeen og sluttet å spise.

Mølja var harsk.

livsarven2
Fra omslaget til Livsarven 32.

Har du lest Ann-Christins nye serie, Hvite hjerter?  I Hvite hjerter blir vi kjent med de tre kvinnene Amelia, Ingrid og Ellinor, som alle er tilknyttet Ekely Hospital, et hospital for mødre og barn på Nøtterø:

Ekely ruger på mørke hemmeligheter fra den tiden hospitalet var en herregård ...
Ekely ruger på mørke hemmeligheter fra den tiden hospitalet var en herregård …

Nøtterø, 1911.

Amelia er spent på sin første dag som sykepleierskeelev ved Ekely Hospital. Vet hun egentlig hva hun går til? Det er strenge krav til moral og mye hun må forsake, ikke minst kjærligheten. Snart begynner Amelia å merke at huset lever sitt eget liv om natten. Ekely ruger på mørke hemmeligheter fra den tiden hospitalet var en herregård.

På Ekely arbeider også jordmor Ingrid, søsteren som er vokst opp sammen med Amelia. Og hun vokter en stor hemmelighet …

Hospitaldirektørens datter, Ellinor, bor på idylliske Skippergaarden, ikke langt unna Ekely. Hun er nyforlovet med en nyutdannet lege, etter at de ble stormforelsket noen måneder tidligere. Men hvor godt kjenner hun ham egentlig?

Klikk her for å lese mer om Hvite hjerter. Du kan bestille første bok helt gratis og uten omkostninger – eller du kan tegne abonnement og få en kjempefin velkomstgave i tillegg. 

0 kommentar(er).

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *