Storgårdsfolk er en av tidenes største seriesuksesser – og det er mange som har lengtet etter en ny serie fra Eva J. Stensrud. I dag er det akkurat én uke til Skyggespill lanseres, og for å feire tar vi deg med på et gjensyn med Johanna og familien hennes i Storgårdsfolk:

Julaften, tenkte hun med et lite sukk. Hun hadde alltid gledet seg til jul, og hun gjorde det i år også, men av og til virket alt ståket og arbeidet nesten uoverkommelig. Hadde hun husket alt?

Heldigvis var det meste allerede gjort, hun pleide ikke å glemme noe, men det føltes allikevel beroligende med en rask gjennomgang før hun tok fatt på dagen. For når kirkeklokkene ringte julen inn, var det helgefred.

Maten var det viktigste, og den sto under Gjertruds strenge oppsyn. Ikke en strull ville komme på avveie der. Stine var ansvarlig for vaskingen, og det var allerede ryddig og rent i husene, gulvene i alle rom var hvitskurte, bare kjøkkengulvet sto igjen. I dag ville hun selv henge opp halmkrona samt sette einerkvistene i krukker. Ungene hevdet at først når eineren kom i hus, luktet det jul. Det var hælj i lufta, som Gjertrud brukte å si.

Sølv, kobber og messing var ferdig pusset og satt tilbake på plass, ovnene var sauset inn med pomade og aske og rengjort, lyktene likeså. For fire dager siden hadde de båret alt av skinnfeller og kjørepelser ut i snøen for at kulden skulle ta knekken på eventuelt utøy.

I dag skulle vedskålene fylles, og i tillegg var en diger tyrirot blitt delt opp og båret inn og plassert ved siden av grua. Litt av den skulle fyres opp i kveld, og var de riktig heldige, varte rota tre dager til ende.

Alle skulle også ha nye klær til jul. Hun tok for seg den ene etter den andre av tjenerskapet, samt klærne og maten hun hadde gjort i stand både til dem og til plassfolkene. Så dem for seg, den ene etter den andre. Benklær. Tresko. Sokker. Trøyer. Støvler. Kast. Stoffer, garn. Hun kunne da ikke ha glemt noen? Hun telte på fingrene. Nei, alle var tatt med. Ofte kom det også fattige omstreifere innom i høytidene, hun var forberedt på det. De visste at her ble ingen sendt bort tomhendt, det var mat til alle og husrom på låven for dem som ba om det. Anne og Martha hadde som oppgave å lage i stand kurver til dem.

Det begynte å bli godt og varmt i værelset, og nå var hun blitt så våken at det ikke var gagn i å ligge lenger. Dessuten lakket klokken mot halv fem, så hun. Forsiktig – for ikke å tirre den lunefulle ryggen – smøg hun seg ut av sengen og begynte å kle seg. Så tidlig på dagen brukte hun hverdagstøy, hun ville ikke risikere å flekke til den nye finkjolen.

Hun snudde seg og studerte plagget med kritisk blikk mens hun børstet håret. Skredder-Per hadde vært usedvanlig godt fornøyd med seg selv da han kom med kjolen, og hun måtte medgi at den tok seg godt ut. Stoffet var ensfarget sirts med besetning i silke rundt halsen og håndleddene, ermene var vide, men ikke så vide at de var upraktiske. Alle skulle visst ha skinkeermer for tiden, men ble de for voldsomme, var de bare i veien.

Hun brydde seg ikke så mye om å ta seg ut lenger, det viktigste var at plaggene var behagelige på. Korsett orket hun ikke bruke, om midjen ikke var like smal som den hadde vært en gang, var hun ikke noen tønne heller.

Det nyvaskede håret var glatt under fingrene, så glatt at hun måtte væte det for å få flettet det. Hun snurret fletten og satte den fast under den nystivede kyselua, så lente hun seg mot speilet og strøk over øyebrynene med en fuktig finger. Hun gledet seg som en unge til å gi Jon Tarvald den nye kjørepelsen. Den var av gulgrått ulveskinn og hadde kostet mer enn hun likte å tenke på. Den gamle begynte å bli morken av elde, den hadde hengt på gården så lenge hun kunne huske. Den ville bli sydd om til fell.

Til Martha og Anne hadde hun fått sydd kåper, og Sverre skulle få ny frakk. Han var utvokst nå, så det var på tide at han fikk et stasplagg. Han ville ta seg godt ut i de stramme benklærne, slank og spenstig som han var. Med de stivede forstykkene kom han til å sprade rundt som en orrhane. Høy var han blitt, han hadde snart tatt igjen Jon Tarvald. Gutten hennes var voksen, erkjente hun med et sukk.

Hun håpet ikke Jon Tarvald ville mase mer om sønnens forhold til Sonja. De fleste hadde vel lagt merke til at noe foregikk mellom de to unge, men det var slett ikke sikkert det utviklet seg videre.

Hva var det Jon Tarvald hadde sagt? At Sonja ikke var noe passende gardkjerringemne? Motvillig måtte hun innrømme at han var inne på noe der, for Sonja var en livlig, rastløs sjel. Om det kom av at faren hennes hadde vært tater, ante hun ikke, men det skulle ikke forundre henne om Sonja hadde arvet noe av reiselysten hans. For Sverre ville en reiseglad hustru tjene som olje på bålet. Måten sønnen slukte sorenskriver Helles beretninger på, gjorde henne nummen av uro.

Hun grep lyset og satte kurs mot gangen. Til Ragnhild hadde hun sagt at hun kom ved elleve-tiden. Innen da ville det meste være gjort, og hun var klar for en liten førjulsvisitt. Det var lenge siden Ragnhild og hun hadde tatt seg tid til å sludre, men de pleide å unne seg en time med litt kaffe og kirsebærlikør på julaften.

I år var Ragnhilds første høytid uten Mats. Hun merket tomheten etter ham selv også, grep seg stadig i å begynne på tanker som involverte ham. Jeg må fortelle Mats at … huske på at Mats må få vite … Hver gang var savnet der, skarpt som et nålestikk. Hvordan det måtte føles for Ragnhild, kunne hun knapt forestille seg.

De hadde holdt oppriktig av hverandre, de to. Det som begynte som et praktisk arrangement, hadde utviklet seg til ekte kjærlighet. Johanna så det firskårne ansiktet hans for seg, det gylne halmhåret, de lyseblå øynene. Hver gang de milde gluggene hadde hvilt på mennesker som betydde noe for ham, var det kommet et eget lys i dem. Ikke rart at det føltes mørkt og dystert når han ikke var her lenger.

Hun blunket tårene vekk og gjorde seg klar til å ta fatt på dagen.

Utdraget er fra Storgårdsfolk 38: Het desember. Klikk her for å lese mer om serien.

Evas nye serie

Om bare én uke lanseres endelig Evas etterlengtede, nye romanserie, Skyggespill. Vi i forlaget har gledet og gledet oss til å dele denne nye serien med deg, og nå når dagen nesten er her, er vi helt sprekkeferdige. Gled deg til 2. januar!