Eva Stensrud har nok den mest nervepirrende romjulen av oss alle i år – nå er det nemlig under en uke igjen til den nye serien hennes, Skyggespill, kommer i butikkene! Men også for Eva er julen en tid for ettertanke, og hun har skrevet en romjulshilsen til dere fantastiske lesere:

Julen er følelser og ettertanke. For meg og for mange andre. Vi er sammen med dem vi er glade i, eller savner dem vi gjerne skulle hatt der. Jeg tenker ofte på dem som er borte, på hvordan det hadde vært å få være sammen med dem – bare en eneste time til. Slik vet jeg mange har det, særlig dem som har passert femti år. Det skjer noe med oss da, tror jeg. De fleste av oss har mistet noen de er glade i. Så er det om å gjøre å ta vare på dem vi fortsatt har rundt oss. Og vi føler at vi aldri er flinke nok til det, ikke sant?

Vi går til kirkegården hver julekveld og tenner lys på graven til far. Den følelsen jeg får da, er også en del av julen. På mange måter et det godt å føle savnet av dem vi har vært glade i. Minnene er det som gjør oss til mennesker. Dyr, på den annen side, lever i øyeblikket.

Jeg har alltid vært glad i dyr. Opp gjennom årene har hjemmet mitt vært bosted for hamstere, marsvin, rotter (ja, du leste riktig, og de er fantastiske kjæledyr bortsett fra at de tisser på deg av og til :), og ikke minst hunder.

Først hadde vi Shelties, verdens søteste, mykeste hunderase; deretter, da jeg ble voksen, fikk jeg Kelly, en vidunderlig collie som jeg elsket til vanvidd og som ble min sjelevenn; og til slutt kom Emma, som var hos Jon og meg i fjorten år og ble barnet vårt.

Og: i mange år hadde jeg hest. Hun var verdens søteste og het Donna. Hun var en liten, rund og litt salrygget araber med masse futt og fart. Jeg kjøpte henne etter å ha drukket en halv flaske vin, men har ikke angret ett sekund, jeg elsket henne. Dessverre døde hun i fjor sommer, 26 år gammel, og jeg savner henne veldig. Jeg savner den bløte, duftende vinterpelsen hennes og humringen når jeg kom inn i stallen. (Selv om humringen nok som oftest skyldtes utsiktene til mat og ikke synet av meg, må jeg innrømme.) Jeg har aldri vært noen tøff rytter, men Donna var trygg. Vi tok lange turer på landeveien og i skogen, og hun trivdes utrolig godt når hun fikk sprette opp bakkene i galopp. Da gikk det så sanden sprutet. Eller vi skrittet på myke skogstier og lyttet til fuglesangen. Kvalitetstid og det nærmeste religiøsitet jeg har kommet.

Kynikere flirer og påpeker at hester har hjerne på størrelse med en valnøtt og stort sett bare tenker på mat, og i alle fall det siste er vel sant, men allikevel. Det er noe magisk med hester, det har jeg alltid syntes.