I dag er endelig Bare Maja 7 i salg. Etter den dramatiske slutten på bok 6 er det ikke rart at det rundt om i landet har vært mange utålmodige sjeler som har ventet på å få vite hvordan i alle dager det skulle gå videre med Maja … Her kan du lese hele kapittel 3:
Det var et skjærende hvin som rykket henne våken. Hun blunket fortumlet. Der hvinte det igjen. Var det bremser? Ja, nå husket hun: Hun satt på toget til Kristiania!
Hånden hennes fløy i et rykk opp til hatten. Jo, den satt som den skulle. Fremdeles i ørske strøk hun seg over kinnet. Huden kjentes stram og tørr etter alle tårene. Hvor lenge hadde hun sovet? Et raskt blikk rundt i kupeen. Den var tom. Bøndene måtte ha gått av mens hun slumret.
Hun lente seg mot vinduet, gned et kikkhull i duggen og tittet ut. Det var blitt mørkt, og det snødde fortsatt. Likevel skimtet hun noen krøttervogner på et sidespor. Hvor langt var de kommet, tro?
Det lød en skingrende fløyte. Deretter ropte en dyp mannsstemme: «Østbanestasjonen!»
Hun sperret opp øynene. Hun var fremme alt! I ett nå var hun på føttene. Bare ikke toget skulle kjøre tilbake igjen med det samme, og hun ikke rakk å komme seg av! Med hjertet hamrende i brystet, småløp hun mot døren. Symaskinen! Hun hadde glemt den igjen under setet. Hun tok seg hurtig tilbake gjennom midtgangen. Aldri om hun oppga den eneste arven etter moren!
Hun var nær ved å stupe ned stigtrinnet, da en ung herremann med flosshatt rakte hånden opp til henne. «Kan jeg hjelpe Dem ned, frøken?»
Han måtte ha sittet i en annen kupé, fløy det gjennom Maja, eller skulle han på toget?
«Ja takk,» stotret hun.
I det samme husket hun morens advarende ord: Gi dere aldri i snakk med fremmede menn, småpiker! Men det var for sent. Hun hadde til og med gitt fra seg symaskinen i befippelsen.
Det kommer til å gå bra, beroliget hun seg selv. Ikke alle var onde som fru Leonora. Det var da flest gode mennesker i verden, var det ikke?
Likevel skalv hun i knærne da hun sto trygt nede på perrongen og neide til takk. Heldigvis hilste den fremmede bare til hatten og forsvant i folkemylderet, med et kort: «Bare hyggelig, frøken.»
Hun pustet lettet og hastet mot utgangen. En spent iling løp nedover ryggraden. Hva ville Lovisa si når hun kom så overraskende på besøk? Med ett kjente hun seg roligere enn på lenge. Venninnen ville gladelig la henne sove på gulvet en natt eller to, det var hun sikker på. Stort lenger ville det vel ikke ta før hun fikk leid seg noe eget? Nå som hun nesten ikke haltet lenger, burde det bli lett for henne å få seg en post, bare hun ikke var kresen. Fru Leonoras gode attest ville sikkert også komme til nytte, selv om hun hatet å måtte innrømme det.
Hun bøyde hodet mot været og trasket trøstig ut på Jernbanetorvet. Alle byens lyder slo mot henne på én gang: klapring av travende hestehover, fløytingen fra en sporvogn, avisguttenes rop når de falbød de siste kveldsavisene. Bak henne dampet og snøftet lokomotivene inne i den store toghallen. Det skramlet fra vogner som ble koblet fra eller flyttet over til andre spor. Krøtter var det visst også der inne, hvor nå de skulle hen.
Hun kastet et siste blikk over skulderen, mot toget som hadde ført henne hit. Det var som om den siste snoren røk. Nå var det ingen vei tilbake.
Motet hennes sank brått. Satt de og spiste kveldsmat på Bjørnstad akkurat nå – Jossas ferske brød med bringebærsyltetøyet de lagde i høst? Kanskje snakket de om henne? Trur’u ’a Maja er framme i by’n nå? Hva sa ’a Tora om detta, Nelly?
Men det skulle hun aldri få vite. Om ikke lenge ville de slukke lampene og gå til sengs. Venninnen skulle ligge alene under teppene i natt, men hun hadde det i hvert fall varmt og godt oppe på kammerset.
En gryende redsel fikk magen hennes til å knyte seg. Hva hvis Lovisa ikke var hjemme? Hvem skulle hun gå til da?
Rundt henne spredte de reisende seg ut i gatene, som en vifte. Det virket som om alle hadde et mål i sikte. Unntatt henne.
Det gufset rått fra Akerselven – kinnene hennes var nesten følelsesløse av kulde da hun hadde krysset broen. Støvlene var også for lengst gjennomtrukket av skittent slaps, selv om hun hadde løftet føttene så høyt hun kunne.
«Bare et stykke til nå,» sa hun halvhøyt for seg selv. Noen få kvartaler bort Schweigaards Gade, og hun ville være i Grønlandsleret. Da var hun nesten fremme. Hun lukket øynene og prøvde å trøste seg med minnet om Lovisas trivelige stue. Så deilig det skulle bli å komme inn i varmen! Bare den gamle hadde råd til fyr på ovnen …
Hun gispet skremt da noen grep fatt i armen hennes bakfra. Hun visste at hun aldri skulle ha befattet seg med den fremmede herren! Hun snurret rundt, klar til å kjempe seg løs, men det var ikke mannen fra stasjonen, det var en kvinne. «Beklager,» stotret hun brydd. «Jeg tok Dem for å være en annen, og dermed så …»
«Ja, jommen er’ikke ’a Maja!» avbrøt den andre henne. Stemmen hennes var hes, som etter lang tids drikk.
«Hvordan kjenner De meg?» Maja myste overrasket gjennom halvmørket. Det var en gatetøs som sto der. Hun så det på det fillete tøyet og den høyrøde leppestiften, som hadde samlet seg i striper i leppenes dype rynker.
«Du var sammens med ’a Lovisa en gang.» Kvinnen viftet påståelig pekefingeren opp i ansiktet hennes. «Dere sku’ bort te’n høker Bruun.»
«Ja, nå husker jeg det,» utbrøt Maja. Lovisa hadde endatil kalt den andre for Ertaberta. Hun hadde det visst med å loppe mannfolkene for mer penger enn de egentlig skyldte henne.
Tøsen fylte de magre kinnene med luft og blåste på hendene sine. De korte vantene hadde så mange huller at det var et under at de ikke falt av. «Du ha’kke et øre tel en fattiglus, vel?» Hun fikk et lurende glimt i øynene. «Du veit, dem fleste mannfolka sitter inne og drekker i detta drittværet, og da blir’ikke no’ buttikk på meg.»
Maja lot hånden gli nølende mot den vesle pungen ved skjørtelinningen. Pengene hun hadde, måtte vare en stund, men Kjerstina hadde gitt henne god trening i å spare, og hadde ikke moren lært dem å vise barmhjertighet? «Se her,» sa hun fort. «Jeg kan vel avse en toøring.»
Ertaberta grep grådig etter pengene. Blikket hennes streifet pungen også, men hun ba ikke om mer.
«Vet du forresten hvordan det står til med Lovisa?» spurte Maja ved en innskytelse. «Jeg har ikke besøkt henne siden i våres.»
Tøsen knep sammen det ene øyet, som om hun mistenkte Maja for å drive ap med henne. «Er’kke gamla dau ’a? Hu var hvertfall rektig skrøplig da jeg prata med ’a sist. Nå har jeg’kke sett snurten ta ’a på år og da’.»
«Død?» hvisket Maja forskrekket.
«M-m. Det samma mente Bendær’n og’n Flaske-Lasse, og dem kjenner’em fleste ta vårs.» Ertaberta kastet på hodet mot det andre hjørnet av gatekrysset. Et øyeblikk fikk de harde øynene et mildere drag. «Va’kke ’a Lovisa oppved Gælebærr, pleid’a å holde tel rett bortpå der. Det var selskap for vårs begge, det.»
Maja merket at hun fortsatt sto og klemte kvinnens fingre sammen rundt toøringen. Hun slapp dem brått, og tok hastig adjø. Det suste for ørene. Lovisa død? Det var ikke til å tro! Elskelige Lovisa med det varme hjertet, hun som hadde stridd mer enn de fleste i livet, hvordan kunne hun være borte?
Stakkars Maja, hvordan skal det gå med henne?
Heldigvis er dette utdraget fra helt i begynnelsen av boka. Vi må jo håpe at Majas lykke vil snu, og at det går godt for henne i løpet av boken, som heter Mirakler og stjernespill. Ut fra omslaget kan vi i hvert fall håpe at hun vil finne både varme og lykke …
