I morgen, tirsdag, er Valentindagen, dagen som feirer den romantiske kjærligheten. Enten vi vil eller ei har vi alle et forhold til denne dagen, men hvordan oppsto den egentlig? Var det handelsstanden som ville selge flere blomster og sjokolader, eller er denne dagen en langt eldre merkedag?
Enten vi vil eller ei: Vi har alle et forhold til Valentindagen. Noen mener hele dagen er et påfunn fra den amerikanske handelsstanden og vil ikke ha noe med den å gjøre. Andre er i fyr og flamme og feirer kjærligheten i stor stil, med hjerter og blomster og sjokolade. Men uansett hvilken kategori du tilhører (eller om du befinner deg et sted i midten), vil det kanskje interessere deg å vite litt om Valentindagens historie i litteraturen?
Litteraturens far
Det er ikke så mange som kjenner til at Valentindagen som en dag som feirer den romantiske kjærligheten kan spores i litteraturen helt tilbake til 1300-tallet! Geoffrey Chaucer, som kalles «litteraturens far» i den engelskspråklige verden, skrev faktisk om Valentindagen i sitt verk Fuglenes parlament:
«For dette var på Sankt Valentins dag,
når hver fugl kommer dit for å velge make»
–Geoffrey Chaucer, Fuglenes parlament
Bakgrunnen for Sankt Valentin som helgen for de elskende
Jan W. Dietrichson skriver i sin oversettelse av Fuglenes parlament fra 1993:
«St. Valentin var navnet på flere helgener i middelalderen. Den som har betydning for [Valentindagen] var egentlig en prest i Roma som ble kastet i fengsel for å ha hjulpet forfulgte Kristne. Så ble han selv omvendt, og selv om han ga sin fangevokters datter synet tilbake, ble han klubbet ihjel 14. februar 269 e.Kr.
14. februar var dagen da, ifølge tradisjonen, fuglene valgte sine maker for det kommende år. Det er mulig at oppfatningen av St. Valentin som beskytter for fugler (og mennesker) som parrer seg, var et påfunn av Chaucer og hans litterære krets.» (s. 137)
Vi feirer Valentindagen
Vi i NorskeSerier er glad i både blomster og sjokolade, men aller mest er vi glad i gode bøker. Her har vi funnet frem utdrag fra de to av fjorårets nye serier der romantikken står sterkt: Hvite hjerter og Bare Maja. Til lykke med Valentindagen, kjære leser! Måtte den være fylt av alt som gjør deg glad – og plenty lidenskap!
Brennende hjerter i Hvite hjerter
Døren inn til offisinet sto åpen, men da Ingrid gikk inn i apoteket, var det ingen å se. Prøvende gikk hun frem til ekspedisjonsskranken, der hun fikk øye på Peder inne i laboratoriet. Han så ikke henne, men hun kunne se hvordan han varsomt fylte et standglass med en klar væske.
En gang hadde hun hørt noen si at du ikke kunne se for deg ansiktet til den du hadde kjær. Men Peders ansikt var stadig i tankene hennes. De sterke, kloke øynene, det lille, alvorlige smilet. Den mørke, lave stemmen. Likevel, selv om hun tenkte på ham, klarte hun ikke å se ham tydelig for seg.
Men nå, da han sto fremfor henne, føltes det som om hun hadde gransket ansiktet hans i tankene og kjente hver fure i det.
Ta deg sammen, Ingrid, skjente hun på seg selv, og kremtet lavt idet Peder korket glasset for å gjøre ham oppmerksom på at hun var der.
Ansiktet hans lyste opp da han fikk øye på henne. «Jordmor Ingrid, tilgi meg, jeg hørte ikke at De kom,» sa han og kom ut i apoteket.
Lettet forsto hun at han ikke var fornærmet. «Jeg må be Dem tilgi meg, herr Wiig,» begynte hun, men kjente at hun rødmet så kraftig at hun måtte se ned.
«Tilgi Dem?» svarte han lavt. «Jeg har da ingenting å tilgi Dem for?»
Hun tok mot til seg og så opp i ansiktet hans. Øynene hans – hvordan kunne han se slik på henne? «Vi fikk inn en kvinne på fødselsstiftelsen som behøvde akutt fødselshjelp,» forklarte hun. «Jeg rakk derfor ikke å møte Dem.»
Peder sendte henne et underfundig smil. «Jeg er glad det ikke var av uvilje De ikke kom,» svarte han bare og geleidet henne inn i laboratoriet.
«Nei, det må De ikke tro,» hvisket Ingrid.
Peder tok hendene hennes i sine og klemte dem varsomt. «Jeg må tilstå at jeg spurte etter Dem.»
Ingrid kjente at hun måtte le. «Gjorde De?»
Peder nikket. «Jeg var redd det kunne ha tilstøtt Dem noe, eller at De igjen var blitt syk.»
Ordene hans strøk henne over kinnet, og da han trakk henne tettere inntil seg, lente hun seg mot ham.
«Men jeg er glad du kom for å fortelle meg at du ble forhindret,» fortsatte han, grøtet i stemmen. «Jeg håper fortsatt at du vil vise meg hvor slåpene vokser.»
Nesetippen hans streifet hennes idet han smøg hånden rundt livet hennes, og hun visste at leppene hans lette etter hennes idet fottrinn lød ute i offisinet.
Ingrid trakk seg fort bort fra Peder, varm og andpusten.
«Det er Hans,» sa Peder og strøk seg gjentatte ganger gjennom det mørke håret.
Ingrid kikket ut i apotekoffisinet, der gutten med skinnene kom gående.
«Ser jeg deg i morgen?» skyndte hun seg å spørre. «Borte ved eika?»
«Samme tid?» Peder blunket til henne.
Ingrid nikket og gjengjeldte Peders smil idet Hans kom inn i laboratoriet.
Fortumlet, men glad, forlot hun apoteket, gikk til enden av korridoren, der hun kikket inn i hospitalbiblioteket. Ingen var å se, så hun gikk inn, lettet over å få en liten stund for seg selv. Hjertet slo så hardt og tungt at hun måtte legge hånden over brystet mens hun forsøkte å puste roligere.
Men hun klarte ikke å slutte å smile.
Hun lente seg inntil veggen, lukket øynene mens hun sa navnet hans for seg selv. Peder Wiig.
Det var ikke mer enn noen uker siden hun traff ham første gang, men allerede nå føltes det som om hun kjente ham, uten at hun engang hadde visst at han var til.
Og nå kjentes det som om han alltid ville være der.
Flammende følelser i Bare Maja
Maja våknet langsomt av døsen da et par lepper kjærtegnet kinnet hennes forsiktig. Einar, tenkte hun omtumlet. Han hadde fridd til henne på midtsommerkvelden, og snart måtte hun gi ham et svar.
Det klukket av vann et sted. En bekk? Hun sperret opp øynene med et gisp da hun husket hvor hun var. «Carl-Fredrik!»
Det varme blikket og smilet hans gled i ett og smeltet hjertet hennes. Da han kysset henne, gjorde hun ingen motstand. Leppene hans var først ømme og dvelende. Så ble de hete ildtunger – lekte med munnen hennes til hun brant etter mer. Ånden hans duftet søtt av champagne da han hvisket: «Liker du det, Maja? Er det ikke deilig?»
En advarende stemme i henne prøvde å slippe til, men tankene var fremdeles trege og uvillige. Hun hadde det jo godt, så hvorfor skulle hun protestere? «Carl-Fredrik,» sukket hun nytende mot munnen hans. «Ikke stans.»
«Jeg holder av deg, Maja,» sa han hest. «Du er så vakker, så fristende. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg vil ha deg.»
Majas hjerte slo i korte dirr. Holdt Carl-Fredrik virkelig av henne? Som en mann gjorde med en kvinne – som i … kjærlighet?
Fingrene hans streifet blusebrystet hennes. «Du vant hjertet mitt den gangen vi sto og ventet på kongen,» mumlet han, mens han strødde små, myke kyss fra munnviken og nedover halsen hennes. «Siden har jeg lengtet etter deg natt og dag.»
«Er det sant?» Maja kjente seg svimmel av lykke. «Men jeg er ikke den du tror … Jeg …» I siste liten tok hun seg i det. Hun hadde holdt på å røpe seg, og da ville dette vidunderlige ta slutt! «Hva med frøken Krag?» formet hun matt med leppene.
«Jeg vil ikke ekte Victoria, Maja.»
«Går det an å komme utenom?» Maja merket vagt at den øverste perleknappen i blusen ble åpnet, men Carl-Fredriks berusende ord holdt henne fra å protestere. Han ville ikke gifte seg likevel! Han var fri, og han lengtet etter henne!
«Jeg underretter både henne og far når jeg kommer tilbake.» Munnen hans etterlot seg glødende spor i halsgropen hennes da enda flere knapper måtte vike.
Underretter henne og far. Ordene gikk sakte opp for henne, som om de var seig sirup. Kunne det ordnes så enkelt? Jo, slik måtte det være, når Carl-Fredrik sa det. Med et matt sukk ga hun seg hen til nytelsen.
En sval ettermiddagsbris strøk over den hete huden hennes. Var både blusen og korsettet åpent? tenkte hun, med et stikk av uro. Men så måtte hun fnise. At hun ikke hadde merket noe? Det var jo rene trolldommen!
Hun hikstet til da en fuktig varme omsluttet den ene brystvorten hennes. «Nei!» protesterte hun, men i stedet for å skyve ham fra seg, var det som om fingrene hennes hadde sin egen vilje. De flettet seg inn i CarlFredriks lyse nakkehår og trakk ham ivrig nærmere.
Hun ble belønnet med et hest stønn. «Jeg vil ha deg, Maja. Ikke bare nå. Alltid!»