Året er 1928. I den lille bygda Landvik er det førjulsvinter og barfrost, og fjorden er frosset til, slik at ungdommene kan more seg på isen. Maren er datter av handelsmann Thorvald Bredli, som eier og driver stedets eneste butikk. Kjøpmann Bredli er en velhavende mann, en av dem som betyr noe i bygda. For her er det et strengt skille mellom dem som har penger og betyr noe – og de andre.

Maren er 17 år denne vinteren. Hun er enebarn og farens øyensten, og det er hun som skal føre hans livsverk videre. Men det skal skje på farens premisser. Han venter at hun med tid og stunder vil finne en ektemann av sin egen stand, for han mener at penger og posisjon er viktigere enn kjærlighet.

En dag blir fattiggutten Trond Lia ansatt på lageret. Trond med de mørke silkekrøllene og de dypblå øynene. Maren er fortapt, og gryende forelskelse går over til kjærlighet. Lite vet ungjenta hvilke skjebnesvangre konsekvenser dette forholdet skal få, både for hennes eget liv – og andres.

 

Barnet, Morshjerte 4

Marens tilværelse er blitt en endeløs rekke av løgner og fortielser. Hun lyver for foreldrene, hun lyver for Thorleif – og hun lyver for Olaug, hennes eneste venninne i storbyen. Men skal hun få det livet hun ønsker seg, har hun ikke noe valg – hun må holde seg til avtalen med Helene.

Hun føder sin lille datter når det nye året ringes inn. Først da hun får den varme, lille barnekroppen i armene, går det opp for Maren hva hun har gjort.

«Som en søvngjenger gikk Maren ut gjennom den store sykehusdøren, mens hun knuget Jenny inntil seg. Det første hun så, var Helenes svarte drosje. Med langsomme skritt begynte hun å gå mot bilen. Helene steg ut. Øynene hennes glitret, strålende og oppspilte.»

 

Hjertebrist, Morshjerte 12

Alt er tapt. Maren er avslørt som løgner, og ingenting kan lenger skjules. Nå må hun skape seg en ny tilværelse. Men først må hun fortelle foreldrene sannheten, og et oppgjør med Trond er uunngåelig. Hun vet at bygdefolket vil vende henne ryggen, og at all sympati vil bli Thorleif til del. Hennes eneste trøst er Oda, men også hun må få vite sannheten nå. Det faller Maren tungt for brystet, og hun er fristet til å skyve det fra seg – igjen. Da skjer det noe som gir dem alle noe helt annet å tenke på.

«Da de hadde sunget den siste salmen, ga Maren Oda en liten dytt i ryggen. – No kan du legg på blomstran dine, sa hun lavt og så på den halvvisne buketten som tydelig lengtet etter vann.
Oda hoppet ned fra kirkebenken og gikk sakte fram til kisten. Det kom nok overraskende på mange. Noen hadde allerede reist seg, men satte seg stille ned igjen da den lille jenta i den blå kjolen gikk opp til alterringen.»

 

Veiene møtes, Morshjerte 19

I Morshjerte 19 møttes to sterke kvinner og hovedpersoner– Mali fra Arvesynd og Maren fra Morshjerte! Det var et helt spesielt møte som satte sterke spor i oss som lesere …

Maren har fått nok av halvsannheter og hemmelighetskremmeri, og bestemmer seg for å rydde opp i livet sitt. Hun snakker ut med Johannes, og tar et dramatisk oppgjør med moren og tante Emma. Men å fortelle vesle Oda sannheten, er ikke like lett. Maren tyr til sin faste løsning på problemene – hun skyver dem foran seg.
En dag drar hun og Trond innover i dalen for å kjøpe en vevnad av den kjente vevkunstneren Mali Stornes.

– Velkommen, smilte hun og rakte frem hånden. – E er Mali Stornes.
– E er Maren Bredli Lia, sa Maren og grep hånden hennes, – og det her er mannen min, Trond Lia. Mang takk for at vi fekk komma.
– Det er no berre triveleg, sa Mali. Hun satte det brune blikket i Trond og smilte til ham. – Mannen min, Håvard, kjem straks ut. Vi tenkt at du kan hende heller villa sjå deg litt om på garden, mens e viser kona di ka e har av vevnad og annet.

 

Det ugjenkallelige, Morshjerte 23

Endelig får Maren anledning til å besøke Oda. Hun blir helt betatt av vesle Milla, og det er med tungt hjerte hun må forlate dem.
Oda begynner å venne seg til livet i Oslo, men hun slites mellom kravene på musikkskolen og ansvaret for Milla. Det var ikke slik hun hadde sett ungdomstiden for seg. Hun går på skoleball med Fredrik, og oppdager at han har andre sider i tillegg til dem hun hittil har sett.
På nyttårsaften feirer de bursdagen hennes. Det blir en kveld hun aldri vil glemme.

Oda la datteren varsomt ned i sengen. – Milla, Milla, hvisket hun med gråten i halsen. – Tilgje meg, ban!
Et uendelig vakkert smil lyst opp det lille barneansiktet. Milla så rett inn i Odas tårevåte øyne – holdt blikket hennes fast. 
– Smiler du til meg? Oda bøyde seg over barnet. Millas smil bredte seg som varme inni henne og ga sjelen hennes et øyeblikks tiltrengt fred. 

 

Alle ilder brenner ut omsider, Morshjerte 26

Oda og Johannes trekkes mot hverandre, men Oda viker tilbake. Hun kan ikke glemme opplevelsen med herr Steiner i «tyskerhuset». Men de får begge noe annet å tenke på da Birgit faller sammen, og i hui og hast blir kjørt til sykehuset.
Mali inviterer Maren til Stornes. Der røper hun en hemmelighet som ryster Maren helt innn i sjelen.

– Det var eit spesielt sted å lage ein varde, sa Maren, litt undrende.
            Mali hadde tatt av seg sekken og tok frem buketten med blomster som hun hadde båret med seg hele veien. – Det her er ikkje ein vanleg varde, sa hun lavt. – Det er ei grav.
            Maren skalv. – Ei … grav?
            – Ikkje direkte ei grav, sa Mali, – men det var her dem fann Jo død.

 

Er du klar for den rørende slutten?

Slekter følger slekters gang, Morshjerte 28

Nå blir Maren møtt med nikk og smil når hun er ute og triller vesle Tilde. Men det er krevende å ha et «annerledesbarn». En dag får hun en idé som kan hjelpe henne – og andre i samme situasjon.
Oda og Johannes arbeider hardt og målbevisst, og går fra suksess til suksess, men det har sin pris. De begynner å bli slitne av det harde livet, og lengter bort fra byen. Oda pines stadig ved tanken på at hun ikke ønsker å få barn, fordi hun vet hvor inderlig gjerne Johannes vil bli far.

Oda slo armene om halsen hans. – E elsker deg, Johannes.
Men ikke høyt nok til å gi ham et barn, spottet djevelen på skulderen hennes.
Johannes bøyde seg ned og plukket en prestekrage og satte den i håret hennes. – Du er ein sjelden blomst, Oda min, sa han og tok hånden hennes.
Nei, jeg er en egoist, tenkte Oda med tungt hjerte.

Men menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage.»
– Sigrid Undset