Ingebjørg Olavsdatter er bygd på en sann historie fra middelalderen. Her forteller Frid Ingulstad om hvordan hun fikk ideen til serien, og hvorfor hun bare måtte skrive historien til Ingebjørg.

Ingebjørg Olavsdatter er bygd på en sann historie fra middelalderen. Ideen til serien fikk jeg da jeg leste Kristins verden av Sverre Mørkhagen, der det står følgende: «Vi har bevart et testament fra 1352, der fru Elin gir sin datter Ingebjørg til klosteret.» Denne setningen satte fantasien min i sving. En ung, livsfrisk pike som motvillig måtte gå i kloster? Aldri skulle få oppleve forelskelse, aldri få gifte seg og få barn? Hvorfor gjorde moren dette mot datteren sin?

På Universitetsbiblioteket i Oslo, i håndskriftsavdelingen, fant jeg testamentet, og her fant jeg mange viktige opplysninger. Ingebjørg bodde på Dal, ikke langt fra Eidsvoll, altså måtte det være Nonneseter kloster i Oslo hun kom til, siden det bare var Oslo, Bergen og Trondheim som hadde nonnekloster. Året var 1352, to år etter svartedauden, den grusomme pesten som tok livet av så mange. Ingebjørgs mor var hjertesyk, faren og brødrene var døde. Familien tilhørte aristokratiet, og Ingebjørg kunne ikke gifte seg under sin stand. De få unge mennene som hadde overlevd pesten, var gått i kongens tjeneste. Fru Elin var bekymret fordi hun ikke klarte å finne «et høvelig gifte» til sin datter.

Hvordan var det å leve i en tid da halvparten av Norges befolkning var utslettet, og hus etter hus sto tomme? Klarer vi å forestille oss det?

Mens jeg leste testamentet, ble århundrene visket ut, og med ett befant jeg meg på Sæmundgård i året 1352. Jeg hørte hammerslag fra smia, rauting fra fjøset og så fru Elin stå øverst på svalen på trehøgdloftet og skygge for solen. Urolig for Ingebjørg. Hvor ble det av henne? Hvorfor kom hun ikke? Angsten gnog. Den vonde dagen kom tilbake til henne, den dagen Fakse, yndlingshesten til husbonden Olav, kom galopperende inn på tunet med fråden om munnen, oppspilte øyne og tom sal …

Jeg la testamentet fra meg og visste at jeg ikke ville få fred om jeg ikke skrev historien om Ingebjørg. Men først måtte jeg finne gården på Dal, og jeg måtte ta inn på Lunden kloster for å leve meg inn i hva det ville si å være nonne. Dessuten måtte jeg gå grundig gjennom saler og kjellere på Akershus slott, for jeg følte instinktivt at den gamle borgen ville få en viktig plass i fortellingen. Jeg hadde tidligere fordypet meg i middelalderen og lest hvordan svartedauden virket på menneskene, og jeg er overbevist om at Sigrid Undset hadde rett da hun sa: «Menneskenes hjerter forandrer seg aldeles intet.» Selv om tidene og det ytre blir annerledes, er våre atferdsmønstre de samme.

Middelaldermenneskene kjente ikke årsaken til pesten, de trodde den var en straff fra Gud. Uvitenhet forsterket frykten. Med tragedien fulgte en moral i oppløsning, grådighet, lovløshet og usedelighet. Mange begynte å vakle i sin tro og lete etter alternativer. Tallet på spåmenn, astrologer og sannsigersker steg, og troen på det overnaturlige fikk en oppsving. Interessen for astrologi økte enormt. Selv de førende intellektuelle var overbevist om at stjernenes stilling bestemte menneskenes liv på jorden.

Alt går i bølger, vi ser stadig at historien gjentar seg. Derfor er det viktig å sette seg inn i vår historie for å forstå den tiden vi selv lever i.

Frid Ingulstad

Les også:
Her kommer Ingebjørg