Gisle Harby, Norges kanskje største Arvesynd-fan, og Anne-Lise Boge var på en ekte drømmereise for litt siden – til Malis rike på Nordmøre. Gisle har skrevet et reisebrev til oss. Han lever seg så inn i miljøet og Arvesynd-historien, at enhver kan miste grepet om hva som er virkelighet og hva som er fiksjon. Naturen og gården ligger der i virkeligheten, men vi må huske at de bare er kulisser for Anne-Lises historie og hennes fantasipersoner.

Som mange nok har fått med seg, er jeg en stor fan av Anne-Lise Boge og hennes bøker. Anne-Lise og jeg har lenge planlagt en tur til «Malis rike». Oppleve naturen, stedet, setra, «Stornes», ja hele «Inndalen», som Anne-Lise kaller Malis bygd i Arvesynd.

Vi drar av sted

Etter nøye planlegging hadde vi bestemt oss; 18.mai skulle vi dra, med tog fra Oslo. Etter en seks timer lang togtur med prat og latter, var vi fremme.På Berkåk stasjon ventet Anne-Lises sønn Roald på oss. Han og kona skulle være våre guider den neste uken! Alltid stas å ha lokale folk til å vise rundt. Vi hadde jo drømt om at det skulle være høy, blå himmel og gnistrende vårsol som møtte oss. Men den gang ei. Jo lenger ned i dalene vi kom, jo mer tåkete og grått ble det.

Da «Inndalen» bredte seg ut for oss hang tåka tykk nedetter fjellsidene. Vi så knapt gårdene på andre siden av fjorden! Og «Stortind», som vi egentlig skulle ha sett lenge på bilturen, var helt borte i skodde og tåke. Under oppholdet skulle vi bo på hytta til Anne-Lises søster, en koselig og liten hytte rett ved «Stornes». Fra den hadde vi panoramautsikt over fjorden og nedover mot naustet.

Fredag 19. mai

Jeg våknet tidlig fredag morgen. Ganske forventningsfull over hva som skulle skje denne dagen. Vi var bedt ned på gården til husfrua der, for å se gården, mastua, stabburet og hennes egen husflidsproduksjon.

På ettermiddagen skulle vi på biltur ut mot kirken og ferjeleiet.

Frokosthygge

Jeg vil påstå, og tror Anne-Lise mener det samme, at de hyggeligste stundene i løpet av dagen vi to hadde sammen, var frokostene. Og vi hadde arbeidsfordeling i hytta. Den ene skulle ikke være på ferie mens den andre var hushjelp nei! Her jobbet vi sammen og da ble det enda hyggeligere.

Vi var buden ned til Torunn Nordvik, «gårdsfrua» på «Stornes». Vi skulle få se gårdsmuseet hun har utarbeidet med masse gamle ting fra «Malis tid» for oss Arvesynd-elskere. Jeg var spent på å få se alt jeg har lest om i bøkene, liksom gå sammen med Mali, Håvard, Dorbet, Ruth og alle de andre personene i Arvesynd som jeg er så glad i.

Sommerens paradis

Etter besøket spaserte Anne-Lise og jeg nedover den gamle hagen. Hun pekte, viste og mimret fra gamle dager, da dette var sommerens paradis for henne.

Naustet er for meg det hellige sted. Så mange viktige ting i Arvesynd skjedde her: her satt Mali og så Jo komme opp av vannet, her bedro Mali Håvard med Torgrim og her endte Ruth sitt liv. Anne-Lise pekte og viste; der fant de Ruth, der kom Jo opp, her satt Mali.

Hjem til Maren

Etter noen rolige ettermiddagstimer på hytta ble vi hentet av Roald og Anne-Berit, til biltur ut til ferjeleiet og kirken. Ferjeleiet er der Maren i «Morshjerte» holder til. Selv om dette primært var en Mali-tur, måtte vi ha med en avstikker hit. Det hadde klarnet opp og været var utrolig flott. Og «Stortind» så vi også herfra.

Hele fredag kveld var vi med Roald og hans familie. De tok meg så godt imot og jeg følte meg velkommen fra første øyeblikk. Da dagen var over, var vi fulle av inntrykk, både Anne-Lise og jeg. Hun med mer og mer inspirasjon til videre skriving. Jeg hadde fått et og annet å tenke på, og forestilte meg scener fra «Arvesynd».

Lørdag 20. mai

Lørdagen våknet vi opp til høy, blå himmel og en fantastisk sol. Det kom som bestilt – fordi denne dagen skulle vi til seters! Plassen i «Arvesynd» der de var hver sommer, en av innejentene var «setertaus» på hver av storgårdssetrene. Det er i dag laget bilvei helt opp til «dammen», og kun et kvarters gange bortover til setertunet. Roald og Anne-Berit hentet oss, så bar det oppover. Bratt og så flott!

For meg er minnene fra Arvesynd mange her: her fant Margrethe Buvik sin Bengt og ble etter hvert gift til Innstad. Her danset de på setervollen, Laura stadig på jakt etter Håvard. Og ikke minst; her kom Johan opp den skjebnesvangre dagen, og oppdaget Sivert, Jo og Mali. Han forstod øyeblikkelig hvordan alt hang sammen.

Kveldskos og hygge

Det ble en utrolig vakker kveld. Vi satt ute på terrassen med wienerpølser og en kald øl. Det var varmt, en skulle nesten tro det var «hætvekku». Solen gikk langsomt ned, og det ble en slik kveld Anne-Lise så mang en gang har beskrevet det i bøkene: fjellene ble lilla, og de speilet seg i fjorden, først rosa, så blek, blek lilla. For et syn! Jeg visste ikke at Norge hadde så vakker natur.

Søndag 21. mai

Snakk om å snu på flisa! Vi la oss i går etter å ha sett kveld gå over i natt til blå himmel … og våkner opp til tåke og regn! Men slik er Møre-været, det skifter like raskt som noe annet.

Denne dagen tok vi det rolig. Og godt var det – for oss begge! Vi spiste koldtbord med Roald og familien denne søndagen. Riktig hyggelig ble det. Dagen ble avsluttet hjemme hos dem med nybakte kanelsnurrer og kaffe.

Mandag 22. mai

Enda en rolig dag – og ikke noe bedre værmessig. Vi begynte å forberede oss på hjemferd tirsdagen. Denne dagen var vi også bedt på skikkelig «kjøttsup». Tradisjonskost fra Møre som de i Malis tid brukte til alle store anledninger da de var mange til bords. Helt nydelig smakte det!

Tirsdag 23. mai: hjemreise!

Alt har jo en ende, også denne turen. Vi våknet til litt overskyet, men etter noen formiddagstimer var solen her igjen! Alt ble som en åpenbaring! «Stortind» glitret majestetisk fra fjellet; fortsatt med noe hvitt på seg. Vi gjør oss klare for å dra. Roald henter oss ikke før 14:30, så jeg gjør noe jeg har villet gjøre under hele oppholdet: Jeg går en tur gjennom den lille bygda.

Gjennom bygda

Når jeg kommer opp på veien og ser til høyre, skimter jeg det røde forsamlingshuset. Der emissær Samuel Langmo holdt prekner i Arvesynd. Dette ble Ruths ektemann – og Ruths skjebne.

Jeg går til venstre og bortover. Det første huset som møter meg er «Knausen». Huset ligger som skrevet i bøkene; på skrått over gården på andre siden av veien. Ruth og Samuels hjem, og etter hvert Sivert og Tordhilds. På skrå nedenfor meg ligger «Stornes».

Jeg går videre og etter hvert ligger «Granvold», gården Dorbet ble gift til, så «Innstad», der Margethe ble gift. Litt lenger ut ligger «Oppstad». Der Laura kom fra. Innimellom ligger små hus, nye som gamle. Noen har nok i sin tid vært husmannsplasser under disse storgårdene.

Det er dette som er bygda. Det var hit Mali kom i 1910, knapt 19 år gammel. Som en fanget fugl ble hun plassert her, blant kompromissløse mennesker, «bygdedyret» levde i beste velgående og hun ble «ungkjerring» på «Stornes».

Det er lite her, og trangt. Denne lille bygda er som i sin egen verden, fjell på begge side, «pakket» inn av skog på begge sider. Men du verden så flott!

Turen har vært helt fantastisk – et minne for livet. Spesielt å få reise hit med Anne-Lise gjorde turen fantastisk. Jeg må også få lov til å takke Roald og Anne-Berit for all vennlig mottakelse, samtaler og sosialt samvær, og ikke minst kjøring hit og dit

Vertsfolket på gården må også få takk, for tillatelse til fotografering, «kjøle god bakels og smørgræt», for at de tok meg så godt imot, og ønsket meg velkommen tilbake.

Da jeg snur meg idet bilen vår kjører ut av «Inndalen» er det dette jeg vil huske. Bildet er tatt ved den gamle feristen. Der Maren og Trond i «Morshjerte» alltid stopper når de er her inne. Dette er bygda. Den første gården man skimter er «Oppstad», deretter følger de andre gårdene på rekke og rad, og nederst på nesset ligger «Stornes». «Stortind» er til venstre for bildet, fjorden til høyre. Jeg kommer utvilsomt tilbake!

-Gisle Harby, Oslo, 6. juni 2017.